En sen vårkveld i 1983 satt fotballspilleren Lutz Eigendorf i bilen på vei hjem. Frustrert over å ha slitt benken for Eintracht Braunschweig, hadde han vært innom flere kneiper. I en sving mistet han kontroll over bilen, traff et stort tre og døde senere av skadene. Blodprøvene viste promille på 2,2, og en tilsynelatende selvforskyldt død.

26 år etter dødsulykken, en vanlig sommerdag i august, går en eldre, hjemløs og alkoholisert mann inn i en kiosk. Han legger noen søtsaker og kondomer på disken, og gjør seg klar til å betale. Frem fra jakkelommen kommer imidlertid ikke penger, men en stor kjøttkniv. Med kniven truer han til seg 400 euro, før han så stormer ut av butikken.

Butikktyven ble selvfølgelig pågrepet og stilt for retten. Som seg hør og bør fikk han også seks og et halvt år bak lås og slå. Men hva har så dette med Lutz Eigendorf å gjøre? Jo, butikktyven var mer enn småkriminell. I rettsprosessen kom det frem at han, Karl Heinz Felgner, tidligere DDR-mester i boksing, hadde jobbet som informant under navnet «Schlosser» for Stasi. I 1981 fikk han det besyndelige oppdraget: «Drep Lutz Eigendorf».

Hør også vår DDRspesial: http://stang-ut.com/?p=949

Glansbildet DDR

Fotball i det gamle DDR var både en kompleks og kuriøs affære, som er vanskelig å forstå utenfor den politiske og sosiale kontekst. En av grunnene til dette er det sosialistiske enhetspartiets (SED) ambisiøse og nærmest totale innflytelse i alle samfunnets sfærer. I de fleste diktaturer oppdager man raskt hvilken propagandistisk effekt sportsprestasjoner kan ha, og i DDR var man heller ikke sen med å forstå dette.

En av dem som ønsket å bruke fotballen som propaganda var Erich Mielke, som fra 1957 til murens fall var Stasis ubestridte leder. Hans store lidenskap var fotball, og som livslang æresformann i Sportsfellesskapet Dynamo sørget han for at fotballaget BFC Dynamo fikk de beste betingelser. BFC plukket derfor fritt av talenter i DDR, dommerne blåste alltid deres vei, og de vant for sikkerhets skyld alle ligamesterskapene mellom 1979 og 1988.

På begynnelsen av 70-tallet var Lutz Eigendorf et av landets størst talenter. Som for andre lovende var veien derfor kort til BFC. Her ble han skolert etter sosialststatens ideologi og prinsipper, og han ble en del av folkepolitiet (VP).På «Stasi-laget» markerte han seg raskt, og i 1978 debuterte han som tomålsscorer med flagget på brystet. Året etter fikk han det velklingende kallenavnet «Beckenbauer der DDR».

Lutz med sitt BFC

Flukten

Eigendorf var likevel ikke fornøyd med tilværelsen. På den andre siden av muren kunne en god fotballspiller tjene store penger. I øst ble lønnskrav i beste fall møtt med skuldertrekk, i værste fall med suspensjon og karriereforbud. I mars 1979 skulle BFC spille vennskapskamp i vest mot Kaiserslautern. Klubbledelsen tok selvfølgelig et slikt prestisjeoppgjør alvorlig, samtidig som det rutinemessig ble iverksatt strenge tiltak for å hindre spillere fra å rømme.

På spillerhotellet var lagledelsen påpasselig, og ingen fikk forlate hotellet. Kvelden etter kampen hadde likevel Eigendorf og romkameraten, Frank Terletzki, planer om å snike seg ut for å stifte kvinnelige bekjentskaper. Etter uklare omstendigheter ble Terletzki værende på rommet, mens Eigendorf forsvant. Klokken 05:00 våknet Terletzki, han så at Eigendorfs seng var tom, og konkluderte med at han hadde lykkes på damefronten.

Neste morgen stilte Eigendorf opp til frokost. Han så sliten ut, men ingen mistenkte noe annet enn ei real fyllekule. Ved opptelling var troppen fulltallig, og bussen satte dermed kursen mot øst. På veien gjorde de et kort stopp i Giessen. Eigendorf spaserte da rolig langs handlegaten sammen med et par lagkamerater. Plutselig, uten forvarsel, kapret han en taxi og ba sjåføren gi gass.

Turen gikk rett tilbake til Kaiserslautern, hvor han umiddelbart tok kontakt med klubbens dommerfullmektige. Det var nemlig i hans selskap, og ikke et kvinnelig bekjentskap, han hadde tilbragt natten og planlagt flukten.

Familien og Milke

Tilbake i øst etterlot Eigendorf seg kone og barn. Kanskje trodde han at alt skulle løse seg, og at resten av familien skulle følge etter når situasjonen hadde roet seg. Men der tok han grundig feil. Gjennom flukten hadde han skaffet seg en fiende for livet, Erich Mielke.

Eigendorf var nemlig ingen vanlig flyktning. Han var selve inkarnasjonen av en DDR-borger. Han var landslagsspiller, strateg på Mielkes favorittlag, og medlem av Deutsche Volkspolizei. Reglene var klare. Den som brøt sine forpliktelser til partiet, og arbeiderklassen måtte imøtekomme sin fortjente skjebne. Dette var nemlig en bitter pille som Mielke nektet å svelge. Eigendorf skulle, og kunne ikke, slippe unna. Ingen skulle kunne føle seg trygg etter en slik svikefull opptreden.

Mielke hadde ingen tid å miste. Få timer etter flukten fikk hustruen, Gabrielle, besøk av tre Stasi-agenter. Hun ble brakt med til et syv timer langt avhør som ikke ga noen uttelling. Gabrielle hadde nemlig vært totalt uvitende om flukten, og kunne ikke fortelle noe om sin ektemann som nå var etterlyst i samtlige land knyttet til Warsawa-pakten.

Statens interesser

 I utgangspunktet var Stasis håp at Eigendorf ville driste seg tilbake til DDR for å hente familien. Dette håpet svant imidlertid raskt hen, og fokuset ble i stedet satt inn på å hindre at Gabrielle og datteren flyktet. Til sammen 12 personer var fullt sysselsatt med å holde dem under oppsyn, og hverken familien eller deres omgangskrets kunne gå et skritt uten at det ble behørig registrert. Men heller ikke her fant Stas gode ledetråder, og når familien også viste seg lite samarbeidsvillig måtte listigere planer iverksettes.

I DDR, som i de fleste andre totalitære regimer, er det vanskelig å snakke om en definert privatsfære. Statens interesser veide alltid tyngre enn individers rettigheter. Satt personer inne med viktig informasjon var det statens og enhetspartiets (SED) vilkårlige rett å innhente den. Slik tenkte også Stasi i all sin ondskap da familien Eigendorf ikke var samarbeidsvillig.

2. mai 1979 ringte det på døren til Gabrielle. Utenfor stod Peter Homann, en tidligere kjæreste som hun ikke hadde sett på årevis. I hendene holdt han blomster og konfekt, og var øyensynlig på frierferd. Gabrielle hadde, forståelig nok, begynt å tvile på om hun noen gang fikk se sin ektemann igjen, og inviterte derfor beileren inn.

Fra nå av skjedde ting fort. En knapp måned senere fikk Peter Homann nøkkel til leiligheten, noen dager senere skilte Gabrielle seg fra Lutz, og endelig, 29. desember, giftet paret seg. Lykken var fullkommen da Gabrielle ble gravid med sitt andre barn.

Den innerste sfære

Lite visste Gabrielle at mannen hun giftet seg med var på et oppdrag. Peter var nemlig ikke bare barndomskjæresten som så sitt snitt hos en forloren gressenke. Hans oppgave var å overvåke Gabrielle. Ikke gjennom telefon eller avlyttingsutstyr, men som hennes venn, seksualpartner og, til slutt, som ektefelle. For Stasi var dette den fullkomne overvåkning. Nå var til og med den mest intime informasjon tilgjengelig, og stort nærmere et menneske kunne selv ikke de komme.

Ideen om ekteskapet kom fra Gabrielles mor, som var bekymret for at hun og barnebarnet skulle forsvinne til vest, og derfor valgte å samarbeide med Stasi. Takket være henne kunne nå «Peter» daglig rapportere om Gabrielles liv, tanker, følelser og sorger. Enhver humørsvingning, alle fantasier. Ingenting var for lite, ingenting var uinteressant for Stasi som hadde total kontroll over Lutz Eigendorfs familiære situasjon.

Det frie vest

I mellomtiden var Eigendorf, tross sporadisk suksess på fotballbanen, i ferd med å venne seg til den vestlige tilværelsen. Håpet om en gjenforening med familien ble etterhvert svakere, og ble formelig knust da han ble underrettet om den fullbyrdede skillsmissen. Ikke lenge etter dette kom rapportene om at han hadde funnet seg ny kjæreste, og tydeligvis innfunnet seg med at livet måtte gå videre.

 Stasi, på sin side, hadde nå full kontroll på familien bak muren, og kunne konsentrere seg om selve forræderen. Allerede forelå det detaljert informasjon om hans reiser, forbindelser og hverdagsvaner, men dette var ikke tilstrekkelig. I mars 1980 får agenten «Buchholz» personlig kontakt med Eigendorf på en kneipe, hvor han fører en lengre samtale. Senere drar han til Eigendorfs bolig, hvor han undersøker både hus, bil og garasje.

Som så ofte før er Stasi umettelige på informasjon, og innser snart at «Buchholz» har gjort sitt. Inn i manesjen trer nå «Schlosser» frem, i vår historie bedre kjent som butikktyven Karl Heinz Felgner. Etter en angivelig flukt fra DDR tar han kontakt med Eigendorf i kraft av å være en gammel sportskollega, og i løpet av kort tid oppstår det et nært og varmt vennskap mellom dem. Felgner, som i perioder bor hos Eigendorf, har få problemer med å rapportere intime og private detaljer om den landflyktige.

Ringen sluttet

Karrieremessig sliter Eigendorf. For det meste sitter han på benken i Kaiserslautern, og i oktober 1981 kan Felgner berette at overvåkningsobjektet vurdere å skifte klubb. Privat går det dog bedre, og Felgner kan fortelle om en ny kjæreste på bare 18 år. Helt fra flukten kan man imidlertid bemerke en gradvis eskalering av overvåkningen, og høsten 1981, i forbindelse med Felgners inntreden, skjerpes tiltakene rundt Eigendorf. I følge journalisten Heribert Schwan, som stod bak TV-dokumentaren Tod dem Verrater, var det på dette tidspunket man siktet seg inn på tilintetgjørelse av Eigendorf.

Uvitende om omstendighetene melder Eigendorf sommeren 1982 overgang til Eintracht Braunschweig, og flytter til byen Grassel. Med på flyttelasset kommer selvfølgelig Stasi, som nå ferdigstiller et 60-siders dokument om forræderen. Mer påfallende er det at det straks ble gjort grundige undersøkelser av strekningen mellom Eigendorfs hus og stadion til Eintracht Braunschweig. I følge Schwan var dette enda et indisium på at Stasi nå var i ferd med å legge de siste biten i puslespillet Lutz Eigendorf.

5. mars 1983 var Eigendorf ubenyttet reserve. Etter kampen reiste han sammen med resten av laget på en kneipe, men allerede etter et par øl reiste han videre til kneipen «Zum gemutlichen Conny. Heller ikke her skal han ha drukket mer enn to øl, før han reiste hjem en kort tur, og så videre til enda en kneipe. I følge vitner skal Eigendorf ikke ha vært synlig beruset da han klokken 22:00 forlot lokalet for å kjøre hjem. En knapp time senere er ulykken et faktum. Bilen får skrens i en skarp kurve, dras ut av kjørebanen og treffer et tre. Skadene var så omfattende at Eigendorf to dager senere dør på sykehuset.

Den rutinemessige blodprøven viste 2,2 i promille, og var et sikkert bevis på at han var overstadig beruset. Likevel fortoner saken seg som alt annet enn enkel. I følge Schwan finnes det et titalls indisier på at Eigendorf ble drept. Alt fra blodforgiftning, de eskalerende forfølgelsestiltakene, fornærmelsene mot Milke, og, ikke minst, butikktyven Felgners redegjørelse for mordoppdraget.

For Schwan, og flere andre, eksisterer det dog et problem. Den hemmelige agenten Karl Heinz Felgner gjennomførte aldri mordet. Han fikk ordren, men nektet å gjennomføre den. Heller ingen andre har innrømmet mordet, og ingen konkret dokumentasjon er å spore. Derfor blir påstanden bare stående som en makaber hypotese; «Drepte Erich Mielke fotballspilleren Lutz Eigendorf»?