Vi var på fiskelandsbyderby i Haag. Kampen mellom Schenveningen og Katwjik endte 2-2. Du får høre mer om hjemmelaget som tidligere var kjent som Holland Sport. Vi var også et annet derby i Arnhem, der møtte Vitesse sin nabo NEC Nijmingen.

Dessuten får du høre mer om forskjellen på Johan Cruyffs idelogiske fotball og van Gaals mer pragamtiske. Vi forteller deg også hvor i landskapet en kan plassere andre kjente trenere fra treskolandet som Guus Hiddink og Dick Advocaat. Den aller siste Stang ut sendinga på Fm 99,3 forteller mer om det du ikke visste om nederlandsk fotball.

I første del fra vår reise i Nederland har vi sett på dette gjennom to ulike øyne.

Hans van der Lubbe er nederlandsk fotballsupporter som ble hektet  i 1974.  Før Cruyff var fotballen sett på som en enkel sport for enkle sjeler, men dette endret seg ved den nå så mektige fintemesteren.

David Winner er mannen bak boken Brilliant Orange. En bok som viser hvorfor Nederland vokste frem fra å være en novise som aldri hadde vært i nærheten av trofeer eller internasjonale resultater før ting endret seg på slutten av 60-tallet. Fotballen vokste frem samtidig som en ny generasjon kunstere og intellekuelle dukket opp i Nederland. Brilliant Orange viser hvordan dette ikke er tilfeldig og hvordan fotballen og alternativmiljøet hadde mange likhetstrekk.

Hødd er noe helt for seg selv. Fra helt ytterst i havgavet, fra den lille byen Ulsteinvik, har laget i blått og hvitt produsert fotballtalenter og landslagsspillere på løpende bånd. Vi kan nevne navn som Åge Hareide, Jan Åge Fjørtoft, Geir og Kjetil Hasund, Ole Bjørn og Arild Sundgot, Børre Meinseth og Karl Oscar Fjørtoft. Listen er langt fra uttømmende, og vitner om et enormt talentarbeid med knappe ressurser.

Men Hødd har ikke bare fått opp gode enkelttalenter. Innimellom blomstrer hele generasjoner med talenter på samme tid. Da får også Hødd gode lag. Dette skjedde i perioden mellom 1965 til 1972, da Hødd hadde flere sesonger i den øverste divisionen. Etter 1972 fortsatte talentene å blomstre, men aldri så mange samtidig at det ble opprykk til den fornemste serien.

Helt til sesongen 1994. Da sørget en ny generasjon Hødd-spillere for at det igjen ble toppseriespill på Høddvoll. Gleden ble desverre kortvarig, og det ble nedrykk første sesong. Flere av spillerne på laget skulle imidlertid være med på å prege norsk fotball fremover. Arild Sundgot gikk til Lillestrøm, Karl Oscar Fjørtoft forflyttet seg til Lerkendal, Geir Televik tok ferge over fjorden til Molde, mens Kennth Giske gjorde mossekråke av seg.

Med en slik spilleravgang kom det naturlig nok en liten sportslig nedtur. Siden nedrykket har Hødd vært langt fra å kjempe om nytt opprykk, og har også hatt perioder i 2. division. Med plass i cupfinalen, ny kontrakt i 1.division og et ungt fremadstormende lag, er det imidlertid på sin plass å spørre om ikke Hødd har fått sin tredje gyldne generasjon.

For å finne ut mer om hva som ligger bak Hødds særegenhet, og ikke minst enorme produksjon av talener, har vi pratet med tre spillere som alle var særs toneangivende for sin genersjon. Kjetil Hasund spilte for klubben i dens første storhetsperiode, og er uten tvil Hødds beste spiller gjennom tidene. Han scoret utrolige 460 mål for klubben, var jaget av samtlige toppklubber i Norge, og fikk også 16 landskamper.

Andre Nevstad er Mr.Hødd. Han har flest kamper for klubben gjennom tidene og fungerer i dag som daglig leder. Når alle andre fra det gode laget i 1995 forsvant etter nedrykket, ble han værende og styrte midtbanen helt frem til 2008. Sivert Nilsen er representanten for dagens lag. Han er en del av det svært unge laget som har variert i prestasjoner, men som på sitt beste har imponert med drivende flott fotball.

Hele programmet og alle intervjuene finner du lenger nede på siden.

Morbo forteller historien om spansk fotball sett gjennom kulturelle, politiske og sosiale konfliktlinjer. Vi intervjua Mr Ball en brite bosatt i San Sebastian om den finansielle ståa i spansk fotball per dags dato. Ball gav også sin vurdering av hvorfor hans spådom fra 2003 om at R Madrid og Barcelonas dominans ville avta ikke har slått til.

For disse vurderingene, samt en del morsomme historier om folk som tar livet i Football Manager litt vel langt hør på podcasten under:

Foto: Colin Smith/Wikimedia Commons

Woking rykka opp fra Conference South i forrige sesong og er tilbake i Conference National, det øverste amatørnivået i England.

Hør også vår sending om det nest øverste nivået i England.

Der befinner de seg midt på tabellen, og Rune Tallaksen fra Wokings norske supporterklubb tror ikke the Cardinals har mulighet til å sloss om playoff-plasser og opprykk til League 2, slik laget gjorde på midten av 90-tallet.

Hør også: Charlton , Luton og Gunnar Halle

Det er om lag 50 medlemmer i den norske supporterklubben til Woking.

Hør podcast: AFC Wimbledon og Marcus Gayle

Det er litt flere enn i Norwegian Robins, Cheltenhams fanklubb i Norge. President Ole Andreas Myhre Olsen forteller om en klubb der det ikke verves, men avles nye medlemmer.

Hør også podcasten vår om engelsk fotball med groundhopper Ray Tørnkvist og Trond Fuhre fra Supporterunionen for britisk fotball.

Hør vår podcast om disse to klubbene, deres supportere og tilværelsen i henholdsvis League 2 og Conference National.

Kolbotns Ina Gausdal, i bakgrunnen Stabæk-trener Øyvind Eide

Man kan si at norsk kvinnefotball er på vei opp igjen etter noen år litt nede spesielt sportslig.

Hør også: Podcast med Richard Jansen og Siri Nordeide Grønli fra Stabæk kvinner

Vi har snakket med landslagets assistent Gunnar Halle og Kolbotns Ina Gausdal hvordan fremtiden for norsk landslagsfotball ser ut på kvinnesiden. Samtidig kom to eksponenter for laget som har klart å få litt oppmerksomhet, Stabæk, de siste ukene. Trener Øyvind Eide og stortalentet Caroline Graham Hansen prater om hvordan kvinnefotballen kan få oppmerksomhet, og hvordan vi skal utvikle bedre norske spillere og lag i fremtiden.

Norge spilte en god(!) landskamp i Bern fredag. Faktisk var Drillos nærmest seieren, og bare centimetre skilte ett og tre poeng.

Mye har vært skrevet om Sveits, landets ungdomssatsing og lagets superstjerner. Redaksjonen blei derimot ikke veldig imponerte over de sveitsiske “stjernene”.

Hør også: Landslagsspesial med Johne Stødle fra Oljeberget

Selv om vi spilte en god landskamp, stiller vi spørsmål ved inngangen til kampene til Drillo. Landslagssjefen har uttalt at alle bortepoeng er bonus, gitt at vi vinner alle hjemmekampene, hvis vi skal gå for 2.plassen i gruppa. Glemmer han ikke at den dårligste toeren mister playoff?

Les også: Espen Bugge Pettersen – fri for tabber?

Og hva om vi skulle komme til utslagsrunden, vil ikke det møte skumlere skjebner enn Sveits, Island og Slovenia?

Vi har også gravd på overflaten av det vanskelige faget fotballøkonomi. Ved hjelp av bøkene “Pay as you play” av Paul Tomkins og “Waste of Money – overspending in football” av Paul Stenning har vi sett på økonomiske forskjeller blant klubbene i Premier League, hva som fører til det og hvilke managere som får mye ut av lite.

Les også: Vi kvalifiserer oss (ikke) til VM

Vi har også sett nærmere på noen overganger som har vært dårlig butikk og kjipe fotballagenter.

Hør vår sending under eller last ned i iTunes:

Molde stadion, foto: Øyvind Eik

Taylor-rapporten, som kom i kjølvannet av Hillsborough, markerte et tidsskille i britisk fotball. Stadioner ble bygget om til all-seaters, gjerder ble revet ned og nye stadioner kom til. Vår gjest, Even Smith Wergeland, skribent i Josimar og stipendiat ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, pekte på at man i denne perioden sluttet å se på supporteren som «hooligan», men som «konsument.

Hør også vår spesial om Hillsborough-tragedien, med blant andre Arve Hjelseth

Dette er også trender som har berørt Norge. Flere av de nye stadionene her hjemme er bygd i en familievennlig ånd, gjerne i pakt med naturlige omgivelse, som for eksempel i Molde og Ålesund. Wergeland peker imidlertid på Tyskland som et land som er lenger fremme enn England og Norge hva gjelder stadionunderholdning. Mens man i Storbritania tviholder på fotballens konservatisme, er tyskerne ikke like fremmede for å bruke stadion som noe mer enn bare en fotballarena.

På den andre siden har vi italienske stadioner. Arenaer som knapt er bygget for fotball, med løpebaner og dårlig sikt. Wergeland peker på at årsaken til dette kan ligge i at italienske lag ikke har tradisjon for å eie stadioner, men ofte leier fra kommuner. Nylig har imidlertid Juventus blitt første italienske lag i Serie A til å eie sin egen stadion, og Wergeland ser for seg at dette kan bli en trend.

Trykk her for å høre meir frå høgreekstreme italienske fotballsupportere i Piacenza 

Typisk italiensk stadion i Pisa

I tillegg til dette kan du også høre om hvordan despotter og diktatorer har brukt og misbrukt stadioner med hjernevaskog ensretting for øye.

Stang Uts Inge Steinsrud har også lest biografien «A Life Too Short. The Tragedy Of Robert Enke». I denne ukens program kan du høre han snakke om den tyske keeperens tragiske skjebne, og hvordan psykiske problemer blir systematisk undertrykket i et beintøft fotballmiljø.

 Her kan du høyre meir om homofobien i fotball

Hele sendingen, og ikke minst Wergelands spådommer om fremtidens stadioner, kan du høre her:

Foto: Christopher Neundorf/Wikimedia Commons

Tysk fotball har de siste 30 årene i hovedsak handlet om Bayern Munchen. Noen lag har greid å røve til seg en tittel i ny og ne, men aldri greid å dominere over lengre perioder. Die Bayern har alltid kommet knallsterkt tilbake, og ikke siden nettopp Borussia Dortmund (BDV) vant i sesongene 1994/95 og 1995/96 har ett lag greid å bryte seiersrekken til Bayern Munchen med mer enn en sesong.

Nå står imidlertid BDV med to strake seriemesterskap, og kan vinne sitt tredje på rappen. Stang-Ut inviterte derfor fotballguru Runar Nordvik og John Sebastian Schmidt, medlem av den norske supporterklubben til BDV, for å diskutere nettopp hva som har løftet klubben de siste sesongene.

Begge pekte nettopp på klubbens enorme talentsatsing, knyttet til en økonomisk filosofi om å balansere utgifter med inntekter. Bakgrunnen for dette, pekte Nordvik på, var at BVD for bare få sesonger siden stod på konkursens rand og var tvunget til nytenkning.

Ingen av de to ville imidlertid være med at det har skjedd et tronskifte i tysk fotball. Bayern Muncen har i sesongstarten sett fryktinngytende ut, og står med seks strake seire. Andre lag de har bemerket seg som positive overraskelser er ”norskeklubben” Eintracht Frankfurt og Freiburg, selv om de har liten tro på at de kan holde helt inn.

I tillegg til dette, kan du også høre mer om hvorfor ikke Bundesliga har samme appellen som Premier League, norske benkeslitere i Tyskland, 2.Bundesliga og hvorfor tidligere øst-tyske lag glimrer med sitt fravær i tysk toppfotball.

Hele sendingen finner du nederst på siden:

Voldsløkka september 2012. Foto: Sindre Haugen Mehl

På 60-tallet ble toppserien i Norge kalt «Trikkeserien». I 1966 var Oslo-dominansen så markant at hele fire av de fem øverste lagene kunne reise med trikk til bortekampene. Slik er det ikke lenger. Oslo-fotballen ligger nede for telling med brukket rygg.

Hør også: Rommen G16 sin siste kamp

Flaggskipet Vålerenga befinner seg i ingenmannsland. I følge «Prosjekt-Martin» skulle bohem-klubben pr. dags dato vært best i Norge, ledende i Norden og unike i Europa. Fasiten er sviktende publikumsoppmøte, kostbare feilkjøp, og attpåtil en klubb som ikke ivaretar talenter.

Hør også: Podcast om lavere divisjoner i Norge

Bak Vålerenga er det heller ikke mange lyspunktene å skimte. Vi inviterte derfor styremedlem i Bastionen, Fridtjof Grimsrud, og leder av Skeid-Oksene, Morten Fagerli, til studio for å diskutere tilstanden i Oslo-fotballen. Felles for dem begge er årevis med økonomisk vannstyre, og påfølgende dårlige sportslige resultater.

Likevel er det to klubber som beveger seg i ulike retninger. Etter konkursen i 2010 begynte Lyn på nytt i 4.division. I følge Grimsrud har tiden etter «År 0» vært en fase preget av mye moro, men også en periode med muligheter for supporterne til virkelig å ta tak i klubben de elsker. Dette er også meget aktuelt siden klubben nå er så godt som klare for 2.division, og dermed må begynne å ta avgjørelser som ikke alltid er like populære blant supporterne.

Les også: Forbundsting, klubbøkonomi og styring av norske fotballklubber

For Skeid peker imidlertid pilen motsatt vei. Kampen for å beholde plassen i 2.division synes blytung, og i følge Fagerli er det lite som har gått Skeids vei de siste årene. Tilværelsen på Bislet er nitrist, klubbens økonomi har blitt skakkjørt av utopiske investorer, mens salg av store talenter har gitt lite avkastning.

Så hvorfor står det så galt til med fotballen i Oslo? Om Lyn og Skeid står ovenfor ulike utfordringer, var likevel Grimsrud og Fagerli enige i sine svar. Dagens stadion-tilbud er med på å strippe klubbene for identitet og entusiasme. Bislet Stadion er ikke et egnet sted for Skeid, og heller ikke et alternativ for Lyn, i følge Fagerli og Grimsrud. Engasjement, og dermed sportslig fremgang, ligger nemlig i utsolgte tribuner.

Les også: Drømmen om likhet og brorskap (og Ullevål)

Svaret skulle da være enkelt. Som det fremkommer i dagens reportasje fra Voldsløkka hvor vi møtte leder for Sagene IF, Eyvind Dahl, og leder for Sagene Bydelsutvalg, Helge Stoltenberg, så ser Skeids gamle hjemmebane ut som en god, gammel utedass. Men det er et lite lys i tunnelen. Det finnes penger til å bygge ut en splitter ny stadion, perfekt egnet for intime fotballopplevelser. Så hva venter du på byråd Ola Elvestuen? Trikk til Sagene?

Hele sendingen kan du høre lenger nede på siden:

Alle foto: Sindre Haugen Mehl

Allegri har hatt ei tung tid. foto: holycalamity cc-lisens

Dette var tema for helgas sending. Med oss i studio var Andreas Lindberg Bjerke fra Milans norske supporterklubb og romanista Dane Lundberg. De to herrene gav sine analyser rundt sine respektive klubbers situasjon. For Andreas og Milans sin del har sesongstarten vært tøff. Tap hjemme mot både Sampdoria og Atalanta er skremmende for Silvio Berlusconis klubb. Spørsmålet er om trener Allegri snart må gå?

Inter, den andre storklubben fra Milano, har et spennende lag på gang. Med sin sjette trener på litt over to år famler Nerazzurri videre for å finne veien ut av blindgata de havna i da José Mourinho forlot klubben. Kan Andrea Stramaccioni være mannen som løfter de opp av hengemyra?

De har et spennende lag på gang, og de eldre kostene fra de tidligere storlaga byttes nå ut. Signeringene av keeper Samir Handanovicog backen Álvaro Perreira tyder på at Internazionale vil kjempe i toppen.

Roma under Zedenek Zeman er lett å like. Tsjekkeren, kjent for sin offensive fotball, er en kultfigur hos mange som følger italiensk fotball.

I forkant av vårt program hadde Gillorossi slått Inter 3-1 borte. Søndag tapte de derimot 2-3 hjemme mot Bologna. Dermed er det mange spørsmåltegn også rundt hovedstadklubbens situasjon.

Chileneren Mauricio Isla er ny i Juve, foto: Denniss, CC-lisens

Sist, men ikke minst, har vi Juventus. De ble seriemester i fjor, for første gang på ni år. Den Gamle Dame er tilbake i tetposisjon, men uten sin trener Conte den kommende sesongen kan ting kanskje bli problematisk? Borte er også ikonet Alessandro del Piero. Klubben har som vanlig gjort mange smarte valg på overgangsfronten, men fikk ikke henta inn toppspissen fansen sårt vil ha.

Vi glemte heller ikke Lazio, Udinese og Napoli i vår sending. Hvem vi tror må pakke kofferten, og hvordan vi tror Serie A ender, kan du høre under:

Foto: Sindre Haugen Mehl

Tok Drillo ut feil mannskap til den viktige kampen mot Island?

Vi har tidligere sagt vår mening om hvem som bør bli landslagskeeper og om Espen Bugge Pettersen virkelig er fri for tabber.

Les også: Mobiltelefonens og keeperens utvikling

I denne sendinga har vi hatt besøk av Johne Stødle, president i Oljeberget, som er supporterklubben for det norske herrelandslaget. Vi har snakket om hvem som bør få spille mot Slovenia og hvor mange poeng vi er nødt til å ta i høst. I tillegg til Slovenia hjemme, møter vi Sveits og Kypros borte i oktober.

Les også: Vi kvalifiserer oss (ikke) til VM

Vi har også sett på hva vår motstander Sveits har gjort for å få fram en god, ung generasjon.

Der hørte du Postgirobygget med Idyll. Sangen som ikke utforder deg et sekund har nærmest blitt spilt i hjel på kommersielle radiostasjoner siden den kom. En sang både sønn, far og bestemor kan like tenker stasjonen, og holder seg til det vante gamle. I kommersiell radio handler det meste om å spille musikk som gjør at folk ikke slår av stasjonen. Da taper man nemlig annonseinntekter og det er døden for en slik radiokanal. Derfor blir det meste ei sammenhengende smørje med musikk som passer godt i bakgrunnen, men ikke gjør noe forskjell den ene eller andre veien.

P2 er et eksempel på en radiostasjon som utfordrer lytteren. Nå er vi freidige nok til å putte Radio Nova inn i samme kategori. Til tider lager vår elskende radiostasjon vidunderlig radio der vi kombinerer lyd, metaforer, og  tekst på en utsøkt måte. Men til tider tryner vi også skikkelig. Lyden er overstyrt, ideen du hadde lar seg ikke gjennomføre og alt blir skivebom.

Sverger du til pulverkaffe veit du hva du får. Drister du deg derimot til å lage eller kjøpe en kopp espresso er det ikke sikkert resultatet blir som du ønsker. Det å brygge espresso er en omstendelig prosses. Tempraturen på vannet må vere 96 grader, så presses dette gjennom et metallfilter rundt 9 bar. Her går det fort galt og resultatet kan bli dårlig.

Omtrent slik så min fars tlf ut

Mobiltelefoner og keeperrollen:

Dagens mobiltelefoner er en anna ting vi alle kjenner til. Faren min hadde på starten av 90-tallet mobiltelefon. Den var i bilen, veide trolig ti kilo. Kobla til sigarettenneren til ei hver tid. Det eneste du kunne gjøre med den var å ringe, men den kunne trolig også brukes som drapsvåpen om så var ønskelig.

Seinere fikk jeg Nokia. Den kunne også brukes til å slåss med. mange tøffekarer brukte den som forsterker når de var ute med knyttneven. Denne telefonen kunne en og sende meldinger med. Så kom kameratelefoner. Sende bilder. Internett ble også mulig, før en i dag har telefoner som omtrent kan gjøre det du ønsker at den skal gjøre.

I 1992 ble tilbakespillreglen innført i fotball. Dette hadde store konsekvenser for keeperne som var vant til å stå i mål.  Nå fikk de ikke lengre muligheten til å ta ballen i fanget når de fikk ballen fra eget lag. For mange eldre keepere ble dette ei omstilling. Den tyske keeperskolen var verdens beste Andreas Köpke og Bodo Illgner var de fremste representante for denne på starten av 90-tallet, seinere kom Oliver Kahn.

Utover 90-tallet ble Edwin van der Sar annerkjent for sitt offensive keeperspill. I motsetning til de gamle gutta som stod på streken, og var svært begrensa med ballen i beina var van der Sar noe nytt.

Men de fremste innenfor den nye keeperskolen finner man i Spania. Iker Casilas, Victor Valdes og Pepe Reina er bare noen av de spanske keeperne som har gjort seg merke  i europeisk fotball de siste ti åra. Felles for disse er at de er svært mobile. De står ikke i mål. Kanskje er det ikke verdens beste keepere i feltarbeidet, men det har også noe med at spansk fotball ikke på samme måte som fks norsk pumper baller inn i feltet hele tida.

En av mine første tlf, Nokia3210

Som med mobiltelefonen så måtte nå keeperne utvikle seg. Først var det å kunne ta i mot tilbakespill. Så måtte de lengre fram i banen, sweeperen forsvant, keeperen overtok denne posisjonen. Kontringer har alltid vært effektivt i fotball, derfor bør en keeper kunne sette fort i gang, ikke bare med henda, men også ved presise utspark. Sveits-Nederland i EM 1996 spilte Edwin van der Sar ballen til Dennis Bergkamp som gikk igjennom og scora. Slik var den moderne keepertypen.

Tilbake til fortida: 

I dag møter Norge Island i Reykjavik. I mål for Norge skal Espen Bugge Pettersen stå. Han er en bra fyr, sympatisk og flott. Men keepermessig representerer han ikke dagen i dag. Han er nærmere min fars gamle mobiltelefon.

Jeg lar meg stadig overraske over hvor ofte denne målmannen spiller ballen ut av banen på egne 5-metere. Han har et godt tilslag det skal han ha, og han setter hurtig i gang med henda. På strek er han som regel solid selv om han som alle andre keepere også har noen blundere her. Når det derimot kommer til Bugge Pettersens feltarbeid er det noe som kan kalles nærmest ikke eksisterende.

Les også: Er Espen Bugge Pettersen tabbefri?

Går han ut, er han sikker på å ta ballen. Bra sier du kanskje, en keeper skal søke minst mulig risiko, men vær også klar over at det meste av arbeidet som keeper ikke er å stoppe ballen på vei mot mål, men forhindre at den i det hele tatt kommer i retning målet. Da trengs det en offensiv keeper som tør å ut, enten for å bokse, eller enda holde ballen.

Rune Jarstein er kjent for sitt feltarbeid på godt og vondt. Blant annet mista han ballen i beina på en ung Marcus Pedersen i siste sekund av Ham/Kam -Rosenborg for noen år siden, Pedersen takka med å sette ballen i det tomme buret. Men jeg har også ei rekke eksempel på at Jarstein går ut i feltet, møter ballen tidlig, holder den fast, før han lynkjapt kaster eller sparker den ut til en av backene/vingene. Denne dimensjonen er fullstendig borte med mannen som nå skal stå i mål.

Vi husker alle Norge-Spania i kvalikk til Vm i 2002 der Espen Johnsen storspilte mente alle. Det gjorde han forsåvidt også, men sørlendingen var protypen på min gamle Nokia. Han kunne ikke hente ballen ned i feltet om det så stod om liv, og distribusjonen med ball i beina kjenner de fleste til at var like dårlig. Noen snakka om verdens største keepertalent etter Spania kampen.

Espen Johnsen var tvredningens mester, ei hver redning som kunne gjøres mer spektakulær ble nettopp det. Det er synd at hans dager i det norske landslagsmålet i 2012 ikke er forbi, selv om han har bytta navn til Espen Bugge Pettersen.

Foto: Wikimedia Commons

Ryktene forteller at det er Espen Bugge Pettersen som skal stå i mål for Norge i Reykjavik i kveld. Det bekymrer Stang ut-redaksjonen. Bugge Pettersen sier selv han er klar. Etter Hellas-kampen, der Jarstein leverte et par brølere, gikk han ut og proklamerte at det burde bli hans tur.

Til VG sier Molde-keeperen at han er en stabil keeper, sombare har hatt tre personlige feil de siste tre sesongene. Det er tøv.

Stang ut har tatt en kjapp gjennomgang av Moldes kamper i sesongen 2011 og de hittil i 2012. Vi har ikke gått gjennom cup- og treningskamper og ikke sett på situasjoner som ikke har ført til mål. Bare seriespill er tatt med.

Les også: Mobiltelefonens utvikling

Argumentasjonen for å bruke Bugge Pettersen på landslaget er ifølge han selv og mediene at han ikke gjør tabber. Dette er vårt funn:

2011
Sarpsborg-Molde 3-0
To svake keeperprestasjoner fører til scoring. Både 2-0 og 3-0 kommer etter slett keeperspill. Ingen av dem er riktig nok tabber, men det er heller ikke bra takter for en norsk landslagskeeper.

Molde-Tromsø 2-2
Også i den påfølgende kampen slipper Molde inn to mål der det kan stilles spørsmålstegn ved prestasjonene til Espen Bugge Pettersen. På 0-1 virker det som om han ikke prøver, og på 2-2 er han klønete og lite offensiv.

Haugesund-Molde 5-0
På 3-0 får vi en skikkelig tabbe. Hva i alle dager har Bugge Pettersen der ute å gjøre? I tillegg til baklengsmålet burde han kanskje fått rødt kort for å overfalle Nicola Djurdjic.

Molde-Aalesund 5-2
Kjell Rune Sellin er ikke akkurat en klinisk avslutter, men på utligninga til 1-1 får han notert seg for scoring, utagbart(?) forbi Bugge Pettersen. Tabbe!

Molde-Haugesund 3-1
Som keeper er det om å gjøre å få ballen ut av farlig område, som for eksempel eget bur. På scoringa til Tor Arne Andreassen er ikke landslagskeeperen vår spesielt patent.

Rosenborg-Molde 3-1
Å tape mot trønderne er det verste romsdalingene veit. Å få baklengsmål på denne måten er heller ikke spesielt gøy. Nok en gang skal Bugge Pettersen leike supermann, og han overfaller Rade Prica som han gjorde med Djurdjic i bortemøtet med Haugesund.

2012
Molde-Lillestrøm 3-2
For en tabbe! Palmi Rafn Palmasson viser fram akrobatikk på høyt nivå, men brassesparket går rett på keeper. Likevel blei det scoring.

Sogndal-Molde 2-1
Det blei ikke mål her, men situasjonen er ganske lik som mot Haugesund og Rosenborg i 2011. Måtte tas med som bonus.

Les også: Vi kvalifiserer oss (ikke) til VM

Nå skal det nevnes til Bugge Pettersens forsvar at også Rune Jarstein har hatt sine tabber de siste sesongene. Bugge Pettersen har gjort store framskritt fra hans første tippeligaminutter med Sandefjord i 2006, men han er i dag 32 år og en keeper med mangler i feltarbeidet og med igangsetting.

Redaksjonen mener Jarstein er en keeper med et større makspotensiale. Det er likevel ikke til å stikke under stol at vi har et keeperproblem på landslaget.

Vi foreslår å slippe yngre krefter til, for å bygge opp neste generasjons landslagskeepere. Derfor er det positivt at Drillo har tatt med André Hansen som tredjekeeper. Etter VM-kvalifiseringen bør det bli vår neste landslagskeeper.

Hva taler så i mot at vi kvalifiserer oss:

Norsk fotball er nede med brukket rygg. Vi må tilbake til år 2000 sist landslaget spilte i et mesterskap. I takt med landslagets sviktende resultat har norsk klubbfotball også forfalt de siste ti åra. Mens vi tidligere hadde heroiske innsatser av Tromsø, Brann, Molde,VIF, Viking og ikke minst Rosenborg, har vi nå blitt kasteballer mot antatt dårligere motstand. Qarabagh sitter på rissa i minnet til RBK-fansen. LSK og Brann sliter med sine traumer, Kärjeng og Åtvidaberg.

Nå er ikke Sverige særlig bedre stilt på klubbnivå, men i motsetning til søta bror så har vi heller ikke troppen full av internasjonale spillere. Vi har i år bare har tre spillere i det som mange mener er verdens beste liga, Premier League. Det er ingen i italiensk eller spansk fotball. Daniel Braathen er et gledelig unntak i Frankrike. Andre nordmenn som har prøvd seg i Ligue 1 har relativt fort forsvunnet. Håvard Nordtveit er sentral på Mönchengladbach, og Moa har stort sett vært solid for Hannover 96. Mens spillere som Henning Hauger og Per Ciljan Skjelbered ikke har takla overgangen til Bundesligaen.

For å grave oss videre ned i søla når det kommer til nivåforskjellen på norsk og internajonal fotball kan vi se på norske spillere som har vært i Nederland og Belgia. Bakenga er lånt ut til Cercle Brugge, Tom Høgli har på tross av sin ubestridte posisjon som landslagsback til tider blitt plassert på benken i hovedstaden. I Lierse ble Aleksander Mathisen og Peter Kovacs (ikke norsk, men indikator på nivå) ingen suksess. Geir Ludvig Fevang opplevde samme dansen i Lokeren.

I treskolandet fikk både Grindheim og Tarik Elyounoussi nok av livet på benken. Marcus Pedersen blir lånt hit og dit fordi han ikke er i planene til Vitesse. Erik Mitgarden ble kjøpt til samme klubb uten at han fikk spille et minutt. I skrivende stund har vi to spillere i Feynoord, men lite tyder på at Singh og Elabdellaoui vil bli markante spillere på De Kuip.

Norsk fotball har stagnert. Vi har hatt troa på Drillo som trollmann før, men nå er det snakk om å gjøre kampestein om til gull. Ei oppgave neppe noen trener i hele verden ville klart. Vi ser det i alle landskamper vi spiller, ferdighetene med ball er uten unntak bedre hos mostanderne. Norsk fotball har blitt ødelagt av et veldig stort fokus på resultat. Kortsiktigheten har herja i mange år både på klubb og landslagsnivå.

Personlig har jeg erfart at en norsk ungdomslandslagstrener var helt uvitende om talentarbeidet som gjøres i Sveits. Poenget er ikke å henge ut vedkommende, men dette sier litt om kulturen som har satt seg i forbundskontora. Det virker som en fortsatt lever i ei boble der Norge er lengst fremme når det gjelder organisering. Noe som i beste fall kan karaktriseres som vrangforestillinger. Et anna eksempel på at forbundet har malt seg inn i et hjørne er forslaget om at den tidligere avskilta landslagssjefen, nå toppfotballsjefen Nils Johan Semb skal ta plass på benken under Norges kamper i kvalikken. Det er lite som tyder på at Semb med over ti års fartstid fra Tv nå plutselig skal ha blitt en så mye bedre taktikker enn var han da han var sjef for Norge.

Island som vi skal møte har på tross av ca 300000 innbyggere mer imponerende klubblokasjon på sine spillere. Slovenia som vi for ca ti års tid sia slo flere ganger var med i sist VM. I troppen deres finner man seks spillere fra Serie-A, samt stjerneskuddet Tim Matavz i PSV. Verdt å merke seg er at Inters nye keeper Handanovic er skada, med han ville sju spillere i troppen hatt tilhold i Serie-A.

Albania som vi også tidligere har slått greit har på sin side fire spillere fordelt på Serie-A og Bundesliga. Lazios Lorik Cana på midten bør vi så absolutt passe på. Kypros har på sin side ikke veldig imponerende mannskap, men vi vet at kypriotisk fotball de siste åra har gjort det svært bra i Europa. Favoritten i gruppa er uten tvil Sveits. På tross av at nasjonen ikke klarte å kvalifisere seg til EM så har den troppen så mange kvalitetsspillere, eller klassespillere som Nils Johan Semb ville sagt at tar vi poeng her bør vi vere sjeleglade.

Vinneren av gruppa går videre, mens de åtte beste toerne møtes for kvalikkspill. Som du skjønner etter å ha lest dette så blir dette for tøft for oss.

Vm er gøy, kommer vi dit tru?

Vi går videre:

Norge har på tross av mange magre år vært nære mesterskap flere ganger. Vi har spilt kvalikk mot Tjekkia under Åge Hareide. Tre keepertabber skilte oss fra Euro 2008. Nå sist tapte vi helt på slutten mot Danmark og Portugal. Landslaget var også nære Vm i 2010 da vi ble niende beste nasjon av toerlaga. Sjansene bør derfor være gode. Spesielt fordi vi i norsk fotball de siste åra har fått fram spennende spillere.

Magnus Wolf Eikrem, Håvard Nielsen, Valon Berisha er blant noen av navna som jeg tror vil prege den kommende kvalikken. Dette kombinert med defansiv kløkt vil gjøre oss svært vanskelig å bryte ned. Tapet mot Hellas var stygt, men vi må ikke legge for mye i det. Det er svært sjeldent at et norsk landslag slipper inn mange mål i kvalikk. At vi møter flere halvgode nasjoner bør derfor telle til vår fordel.

Noen av nasjonene vi møter er heller ikke kjent for den beste kampmoralen. Selv Island med sine staute krigere har prestert svakere enn forventa i lengre tid. Internt bråk er det også etter at nasjonens største fotballstjerne blei vraka fra troppen. Albania og Kypros er ikke kjent for å gi jernet om ting har gått litt utforbakke i starten. Det samme kan nok sies om vår største konkurrent til andreplassen, Slovenia.

Sveits skuffa ved å ikke kvalifisere seg til EM. På tross av mange gode enkeltspillere og god ungdomssatsing har sveitsisk landslagsfotball noe uforløst over seg. I siste kvalikker har vi møtt Nederland og Portugal, nå møter vi Sveits, det sier seg selv vi møter en svakere nasjon. Det er også stigende optimisme i norsk fotball fortida. Tromsø var nære årets Europaliga, mens Molde og Rosenborg gledelig kvalifiserte seg. Molde var sågar uheldige som ikke gikk videre i Champions League kvalikk.

Vi må når vi snakker om norske lag og Europa ikke glemme Strømsgodset. I fjor spilte Godset det som omtrent må ha vært tidenes omgang av et norsk lag på bortebane mot Atletico Madrid. At drammenserne tapte på hjemmebane skyldes kun klubbens manglende målscorere. Det er da verdt å nevne at vinnern av fjorårets Europaliga var nettop Atletico Madrid.På tross av magrere år i de siste har vi vært fullt på høyde med Sverige og Danmark om en tar bort FCK. Rosenborg spilte sist i Champions League i 2007. Vi var svært nære i år igjen.

Egil Olsen er kjent for å få folk til å tro på det han sier. Kunne vi per dags dato funnet en bedre landslagsjef enn Drillo? Kanskje har han ødelagt sin heltestatus littegranne ved å komme tilbake som sjef for Norge, men det er verdt å nevne at på tross at vi hadde fantastiske resultater under Drillo er alt relativt. To mesterskap, to seiere, tre uavgjort og to tap er fasiten for Norge under Drillo storhetsperiode. I andre land vi liker å sammenligne oss med ville dette neppe ført til heltestatus, spør bare Lars Lagerback.

Derfor bør vi slutte å snakke så mye om det fantastiske 90-tallet. 10-tallet kan bli like fantastisk med den generasjonen unge spillere vi har på vei fram nå.

Det snakkes mye om problemer på keeperplassen, men media er ekstremt glad i å lage sine egne saker. Litt av livet som keeper er tabber. Petr Cech har gjort flere tabber i store kamper, men ingen kaller han en dårlig keeper for det. Jeg er frista til å tro at hadde han hatt norsk pass ville ei hver tabbe bli husket i ettertid. Når Rune Jarstein blir minna på frisparket som gikk inn mot Island den dag i dag så sier det litt om hvor lista ligger for norske keepere.

Forsvaret vårt er stødig. Demidov har høsta mye erfaring fra spill i Spania, og nå Tyskland, han blir derfor naturlig makker til Brede Hangeland. Tom Høgli er en bauta på sin back. John Arne Riise som har nådd et av sine store mål, kjører videre på som duracellkanin på backen.

På midten er det noen spørsmålstegn, men er glasset halvfullt eller halvtomt? Wolf Eikrem og Nordtveit er spillere med snitt over de som har spilt på denne plassen de siste åra. Grindheim bør nå være ute, mens blant anna Tettey og Skjelbred med godt spill framover vil banke på.

Vi har slitt med vingspillet i det siste og mye tyder på at nye koster må til her. Så tør Drillo å fortsette med å sette ut etablerte spillere som ikke presterer seg jeg også lyst på denne posisjonen. På topp er det nok litt tynt fortida bak Moa. Han er vår viktigeste offensive spiller. Vi er avhengige at han får rista av seg skaden som han har slitt med. En Moa uten kamptrening har vi dessverre ikke bruk for på topp. Søderlund, King og Braathen er andre alternativ på topp. Det gledelige er jo at i dagens moderne fotball har spissen mindre å si. Derfor kan vi plassere et arbeidsjern som Søderlund på topp om Moas helse skulle svikte.

Island , Albania, Slovenia, Kypros og Sveits. Går det ann å være mer heldig? Klart det er litt kjedelige land vi møter, men nå er jo det tross alt viktigst å kvalifisere seg. Da vil Ullevåll fylles mot alle nasjoner uansett. Så derfor har jeg trua på at Egil Olsen, ikke trollmannen, men fotballtreneren guider oss til Vm i Brasil. Vi har vært så nære så lenge, nå må det være vår tur. Derfor spar penger og bestill reise til Brasil sommeren 2014, det kommer til å bli uforglemmelig!

Innehaver av Terra Mariana korsets orden for sin innsats for fotballen i Estland. Seinere trener for Vancouver Whitecaps i Major League Soccer. Nå er Teitur snart på vei til India for nye fotballeventyr. Den tidligere toppscoren i Allsvenskan har også ei stor spillerkarriere bak seg.

I dette programmet forteller han hvordan kan kom seg gjennom det ekstremt trange nåløyet for å bli proff. Fra fulltidsjobb ved siden av fotballen i Sverige til Cannes og Arsene Wenger. Den tidligere Brann, LSK og Lyn-treneren forteller også om sitt forhold til Gerard Houllier som han spilte under i Lens. Som elev av Laban Arnesson og Bosse Johansson, og med bakgrunn fra fransk fotball står han i delvis motsetning med den norske fotballfilosofien.

Hør også vårt møte med Lars Lagerback, motstander av Laban Arnesson som blei nekta jobb under Arnessons regime

Etter at han fikk sparken i Lillestrøm i 1994 dro han til alle store overraskelse til Estland for å bygge opp fotballen der. Som trener for Flora Talinn og det estiske landslaget tok han de fra 145 til 68 plass på FIFA rankinga. Han kom til et land omtrent uten fotballspillere og baner. Gjennom målretta arbeid som hadde sine utfordringer ikke bare sportslig, men også politisk var han arkitekten bak oppbygginga av fotballen i Estland.

Hans siste store jobb var i selveste Major League Soccer. Som coach for Vancouver Whitecaps i tre år opplevde Teitur oppturer og nedturer. Nedturen kom ved overgangen fra USL til MLS, uten den nødvendige poengfangsten fikk han fyken. Hør mer om hvordan dette gikk til, fotballens rolle i Kanada og mye mer under.

Med boken i hånden kan jeg, absurd nok, ikke unngå å tenke på kalkunklassikeren Men In Black. Hvor beleilig hadde det ikke noen ganger vært med en hukommelsessletter? Et slør av uvitenhet man kunne trekt foran øynene ved passende anledninger. Før lesningen av Berit Riises biografi, ”Bare En Mamma, kunne nok et slikt verktøy kommet til sin rett. Damen, mammaen, fotballagenten som alle, frivillig eller ufrivillig, fikk et forhold til for over 10 år siden.

Når boken nå altså foreligger, er det med et vell av fordommer jeg åpner den. Da er det også overraskende at åpningssekvensen ikke innfrir forventningene. Snarere er det en sober og ærlig beretning om en mishandlet kvinnes psyke som møter meg. Berit Riises fortelling om hvordan Bjørn Helge og John Arnes biologiske far systematisk slo og misbrukte henne er både innsiktsfull, og sikkert gjenkjennelig både for offer og gjerningsmann.

Selv om dette er en rød tråd i boken, er det selvfølgelig satt av mye plass til hennes to fotballsønner. Først suksesshistorien John Arne, deretter den litt mer uheldige Bjørn Helge, og til sist hennes egen karriere som fotballagent. Og her begynner det å skurre. Skurre noe voldsomt.

Foto: Jarle Vines

Om å bli noe

Innledningsvis forteller Berit Riise om sin oppvekst. Hun kan der fortelle at hun alltid har ønsket å bli berømt og kjent. Hun visste bare ikke hva det skulle være. Så kom barna, fotballtalentene. 17 år gammel fikk John Arne et drømmetilbud fra Monaco. Selv var han skeptisk til å reise, og hadde, forståelig nok, vanskelig for å reise fra familie og venner. Mor Riise var derimot ikke i tvil. Skole til side, dette er en unik mulighet. Du tar den!

Ironisk nok fikk datteren nei da hun senere ville flytte fra Ålesund til Oslo for å gå på NTG. Men nok om det. Berit Riise glir rett inn som fotballmamma. Hun forhandler med agenter, trenere, managere og journalister. Alt for å få unge John Arnes karriere på skinner. Så går det opp for henne. Eureka. Jobben hun har gjort, er jobben til en agent. Hvorfor ikke selv bli agent?

Som sagt, så gjort. Berit Riise blir agent. Berit Riise tar fatt på sin andre sønn, Bjørn Helge. Tar han bort fra Aalesund, sender han på kryss og tvers over kontinentet. Krangler med Ivar Morten Normark. Krangler med Aalesund. Nekter å innse sønnens (klientens) behov som fotballtalent.

No limits

Bokens tittel, «Bare En Mamma», synes å være pryd, og sier absurd lite om bokens hovedperson. Stadig blir det understreket at hun vet noe ingen andre vet. Som en opplyst med en innsikt ingen andre forunt har hun blitt sendt for å frelse fotballen. All motbør skyldes kvakksalvere, fotballedere uten innsikt og foreldre som ikke stiller opp for barna sine. Idioter.

Kanskje ville mange intriger vært unngått om Berit Riise skilte bedre mellom rollene som mamma og fotballagent. Boken ville i hvert fall løftet seg flere hakk om det bare et par ganger ble reflektert over hennes egen rolle. Bevegde hun seg noen gang inn i ukjent farvann som fotballagent? Nei, aldri. Hun hadde jo tross alt avlagt en av tidenes beste agentprøver! Var det lurt å slippe historien om Ivar Morten Normark direkte på TV2? Tja! Kanskje burde hun diskutert litt med en medierådgiver. Var det riktig å gi Einar Baardsen alle fullmakter til John Arne? Nja!

Foto: Mikail Slain

I det store bildet har imidlertid Berit Riise noen poenger. Aalesund har oppført seg smålig mot John Arne, og tilropene til Bjørn Helge var absolutt lavmål. Men en bok som ensidig bebreider alt og alle, uten tegn til kritisk refleksjon, lukter litt for mye mavesyre og oser av et klønete forsøk på å legetimere sin egen kamp mot «janteloven». Ei heller tror jeg boken er så ærlig som lovet. Reiseselskapet hennes gikk vel ikke dunken fordi enda et rasshøl hadde noe imot henne. Det var vel fordi billettene John Arne fikk fra Liverpool var ment til venner og familie, ikke business?  

Seriespill er rasjonelt, cup er irrasjonelt. Serien handler om hvem som er best over en hel sesong. Sjelden vinner noen ufortjent. Over et utall kamper utjevnes uflaks og flaks, og tilbake står vinneren som over en hel sesong har fremstått som det mest stabile laget.

Slik er ikke cupen. Cupen handler selvfølgelig om dyktighet, men også om flaks og marginer. Man skal selvfølgelig kunne sin fotball for å vinne i samtlige sju kamper og dermed kunne heve den gjeve pokalen. Men til forskjell fra seriespill er det ikke alltid den beste, men den heldigste som står tilbake som vinner.

Follo fra 2010 er et slikt eksempel. I det aktuelle året kunne man sikkert plukket ut 15 klubber i Norge som hadde slått dem i 9 av 10 kamper. Likevel endte de opp med å spille cupfinale på Ullevål. Ikke fordi de var best, men fordi de møtte riktige motstandere til riktig tid, og fordi de gjentatte ganger ble grundig undervurdert.

Myntkast finale 1957, FFK-Sandefjord

Utvannet seriespill

Vi står altså tilbake med to turneringer. En som representerer det rasjonelle og kårer den rettferdige vinneren. En annen som fremhever irrasjonalitet og flaks, men som også er så høyt elsket nettopp fordi den er askeladdens mulighet. Med litt heldig trekning kan lag som Follo komme til finalen og virkeliggjøre alle underdogenes drømmer.

Men vent litt. Handler cup bare om flaks og tilfeldigheter. Nei, i hvert fall ikke slik NFF administrerer sin turnering. Nylig ble oppsettet til kvartfinalene trukket. Eller trukket og trukket. Lagene som skal møte hverandre ble trukket. Hvem som spiller hjemme og borte var allerede bestemt ut fra NFFs finurlige og sosialdemokratiske regler.

Basert på hvem som spilte hjemme/borte i 4.runde ble hjemmelagene bestemt. Skulle begge ha spilt hjemme eller borte i 4.runde, går man tilbake til 3.runde. Har lagene fortsatt samme historikk blir den totale reisebelastningen for lagene tatt i betraktning. Slik visste for eksempel askeladden Hødd at det ville blitt cupfest på Høddvoll om de hadde fått Molde eller Sandefjord. Rettferdig, ja. Spennende, nei.

Fornuftig

Argumentene til NFF er like selvfølgelige og kjedelige som selve reglene. Det handler om reisebelastning og økonomi. To idiotiske argumenter. I både Tippeligaen og 1.division spiller samtlige lag 15 bortekamper i sesongen. Hva er da så fryktelig farlig med en eller to ekstra bortekamper? Selv har jeg vanskelig for å tro annet enn at de fleste lagene som har kommet så langt aksepterer uheldig trekning, og heller setter pris på cupeventyret.

Mantraet burde være klart. Ikke ta bort overraskelsene og det irrasjonelle som gjør cupen så spesiell. Se på England. Der trekkes kampene fra første runde, uten noen form for manipulering. Noen lag kan risikere ikke å få en eneste hjemmekamp, andre kan risikere å møte United i første runde. Strengt urettferdig, men dypt fascinerende.

Og akkurat derfor må ikke cupen forfalle til en økonomisk og suksessmessig fordelingsnøkkel som NFF rundhåndet og rettferdig fordeler basert på offentlige regneark. Mitt forslag er som følger: De tre første rundene kan trekkes fritt innenfor regionale fylkesområder. Deretter, fra fjerde runde, legges alle lagene i samme hatt, uten noen form for hjemme/borte-manipulering. Og med litt sårt tiltrengt hjelp fra NRK, kunne det kanskje bli litt cupstemingen Norge lenge før kongen i november inntrer Ullevål. Hva med Ålesund mot Molde i første runde?

Vi snakka om supporterkultur i Em, men vi var også innom det mye omtalte Rimi Bowl som gikk av stabelen i går. Lars Johnsen var tilbake fra Ukraina og gav oss tanker rundt det han opplevde i Kiev.

Arkitektforsker Even Smith Wergeland kunne fortelle at det ikke er noe nytt å melde med stadionarkitekturen i EM.

Vi gav også en god dose kritikk til BBCs spekulative dokumentar om tribunelivet i Ukraina og Polen.

Hør under, eller i Itunes:

Det er bare noen av spørsmålene vi stiller i denne EM-podcasten. Panelet består av redaktør Frode da Costa-Lia  i Josimar, skribent Even Smith Wergeland og Robin Sande fra Gymtimen og Stang ut.

Hør også: Taktiske valg og spillrollen i EM

Både Sverige, Danmark, vertsnasjonene og Nederland er ute. Det samme er Russland. Hva er grunnen til at de er slått ut?

Vi snakker også om hva slags type spill vi har sett så langt i mesterskapet. Har det vært prega av offensiv eller defensiv fotball?

Hør også: EM-spesial om gruppe C og D

Panelet gjør seg også opp meninger om kriterier for avansement ved poenglikhet og videodømming. Ville vi fått mer målrike kamper om målforskjell gjaldt mer enn innbyrdes oppgjør ved lik poengsum?

Vi forteller også hvem vi tror går videre fra kvartfinalene.

Even Smith Wergeland, Lars Johnsen og Morten Tandberg. Foto: Sindre Haugen Mehl

Lønner det seg å starte et mesterskap med tap, eller er det best å forbli ubeseira? Mytene sier at såkalte “slow-starters” alltid er de som gjør det mesterskap, men stemmer det?

Italia og Spania spilte en uhyre interessant kamp i åpningskampen i gruppe C. Spania spilte uten spisser, mens Italia tilpasset seg spanjolenes trang til å spille seg gjennom midten med en trebackslinje for å mure igjen sentralt.

Dette er en av EM-podcastene som Stang ut har spilt inn i samarbeid med fotballmagasinet Josimar. I denne sendingen består panelet av Even Smith Wergeland og Lars Johnsen fra Josimar og Bærum-trener Morten Tandberg.

Hør også: EM-spesial om gruppe C og D

Vi fikk høre av NRK-kommentatorene at kampen hadde lavt tempo og var av dårlig kvalitet. Panelet er ikke enig i den påstanden.

Hør også: EM-sending episode 1

Den tradisjonelle spissen, tanksenteren, er på veg til  å dø ut, skal vi tro trendene i fotball-EM.

De såkalte ekspertene har allerede kåret Tyskland som gruppevinner, men i virkeligheten kan de fort ryke ut. Last ned podcasten under.

I denne sendingen av Stang ut, som inngår i samarbeidet med fotballmagasinet Josimar, tar vi for oss lagene i gruppe C og D.

Hør også: EM-sending episode 1

Josimar-skribentene Lars Johnsen og Eivind Bisgaard Sundet og talentspeier Runar Nordvik bidrar med analyser og synspunkter på de resterende lagene og deres sjanser videre i mesterskapet.

Drillo nevnte Kroatia som mulig EM-vinner før mesterskapet. Paneldeltakerne mener det vitner om “gal manns ralling” og har mer tro på Italia og Spania. Irland er siste lag i gruppe C, et lag som ikke har tapt på 13 kamper.

I gruppe D er det store spørsmålstegn ved kvaliteten til vertslandet Ukraina. De har ikke spilt en tellende kamp siden VM-kvalifiseringen til Sør-Afrika og består av en gjeng aldrende menn i egen bakgårdsliga.

Vi går også langt i å avskrive Englands sjanser, mens Frankrike og Sverige får bedre skussmål.

Vi tar også med oss aktuelle hendelser nasjonalt og internasjonalt. Åge Hareide og Viking skilte nylig lag. Hvorfor gikk det som det gikk?

I tillegg kan vi heller ikke la være å nevne den store fotballsensasjonen i Oseaniamesterskapet. Ny-Caledonia slo ut New Zealand og sikret finale. Motstanderen Tahiti blei derimot for sterke og får dermed delta i Confederations Cup i Brasil neste år.

Denne tar for seg hvem vi tror vinner EM.  Blir det nok et gull til Spania. Kan endelig det tyske nesten landslaget slå til. Vil Italia nok en gang proffitere på utenomsportslig bråk. Eller kan kanskje Nederland gå hele veien. Glem heller ikke vertslandet Polen som med tre spillere fra årets tyske mesterlag er en outsider. 

Vi gir deg også ei analyse av gruppe A og B. I panelet var det svært ulike oppfatninger om hvilke lag som går videre. Ingen har tru på Hellas, mens Tjekkia som det tredje hjemmelaget (Wroclaw er ved den tjekkiske grensa) kanskje kan overraske nok en gang i et mesterskap.

I gruppe B er det hatkampen mellom Nederland og Tyskland alle ser fram til. Men glem heller ikke Portugal og Danmark som kan gjøre livet surt for de fleste.

Hvem vi tror går videre kan du høre under her:

Les også: Tilfellet Lutz Eigendorf

Montpelliers fantastiske sesong er heller ikke glemt. Til å hjelpe oss med å finne ut mer om disse ligaene, har vi tatt kontakt med eksperter på italiensk, tysk og fransk fotball.

Hør podcast: Italiensk spesial

Hør også podcasten vår om engelsk fotball med groundhopper Ray Tørnkvist og Trond Fuhre fra Supporterunionen for britisk fotball.

F.v: Programleder Robin Sande, Per-Eigil Eriksen (Luton) og Jostein Wang (Charlton).

Disse to herrene tok oss gjennom årets sesong for sine respektive lag. Wangs Charlton var det første som kunne juble for opprykk i år. Med den gamle stopperlegenden Chris Powell i managerstolen er londonlaget klare for Championship.

Hør podcast: AFC Wimbledon og Marcus Gayle

Hør også vår sending om det nest øverste nivået i England.

Luton, som har den lite hyggelige rekorden som klubben med flest  poeng trekt (30), har de siste åra opplevd mange tunge stunder. Fra Championship og nesten opprykk til det gjeveste selskap, til administrasjon, nesten konkurs og ut av ligasystemet.

Foto: Lars Gunnar Hovde

Hør podcast: Colchester United og Morten Knudsen

Nå har klubben muligheten til å ta steget inn blant de 92 igjen. Det blir avgjort neste uke da de møter York City iopprykksfinalen.

Vi fikk også møte med Gunnar Halle. Den tidligere Leeds, Wolverhampton, Bradford og Oldham-spilleren fortalte om stort og smått fra sin innholdrike karriere i engelsk fotball, blant annet da to lagkamerater begynte å slåss på banen.

I år er det 23 år siden Hillsborough-tragedien. 15. april i 1989 reiste 24.000 Liverpool-supportere til Sheffield for å overvære det som skulle vært en fotballens festdag. 96 av dem kom aldri hjem.

Spørsmålene rundt tragedien er mange. Umiddelbart etter tragedien var det supporterne selv, de såkallte hooligansene, som fikk skylden for tragedien, mens de etterlatte, gjennom gjentatte rettshøringer, står fast på at skylden ligger hos politiet.

Foto: linksfuss/wikimedia commons

Hvordan var en slik tragedie mulig i et moderne velferdssystem, og hvorfor har den blitt så viktig? Og hvordan påvirket egentlig tragedien britisk fotball og den unike supporterkulturen?

I panelet sitter:
Øivind Bratberg- postdoktor i statsvitenskap ved UiO
Arve Hjelseth- førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU
Torbjørn Flatin- redaktør i Liverpool Supporterklubb

I podcasten under er hele debatten, og spørsmål fra salen inkludert, ca 90 minutt med radio:

Er det positivt at klubbene har mindre penger å rutte med, eller vil det svekke norsk fotball på sikt? By Rise prøvde også å forklare hvordan skal vi kvalifisere oss til neste mesterskap.

I siste del kom han inn på det viktigste av alt, nemlig talentutvikling og hva som skal til for at Norge skal utvikle spillere som hevder seg på et høyt internasjonalt nivå.

Ola By Rise ser fram til et spennende landslagsår. Foto: Sindre Haugen Mehl

Før kvalifiseringen til VM-sluttspillet i Brasil i 2014 skal vi blant annet møte England til dyst på Ullevål. Det er en kamp By Rise ser  fram til. Etter det følger treningskamper mot både Kroatia og Hellas før kvaliken tar til i høst, med kamper mot Island, Slovenia, Sveits og Kypros. Landslagsassistenten vurderer også sjansene i gruppa, som Stang uts redaksjon ser på som mye vanskeligere enn mange tror.

Hør også Lars Lagerbäck fortelle om sin fotballfilosofi.

Hør podcast her:

For Lista over dommertabber så langt i sesongen er makkverk av værste sort. Hva er poenget med lista, hva skal den føre til? Hvem skal henges og hvorfor?

Som det heter seg i teksten: Søndag kveld ble Lillestrøm snytt for straffespark mot Vålerenga på stillingen 0-1. I samme kamp ble LSKs Pálmi Rafn Pálmason frarøvet en sjanse alene med keeper for en feildømt offside.

Ja, snytt for et straffespark som ingen kunne se at var straffe før den tredje reprisen og en offside som nok var tvilsom, men likevel umulig å se uten videospilleren.

Les også The Hand of Who

Vgs fotballjournalist Svegarrden har gått gjennom hele lista av saker. Totalt har han funnet 14 tilfeller av dommerfeil. Spesielt merkelig blir lista når han inkluderer hendelser som IKKE ble matchavgjørende som fks at Grindhaug får kjeft av 4. dommeren. At Pusic skulle fått et rødt kort på overtid. At FK Haugesund skulle hatt et straffespark mot Molde. Eller at VIF som vant kampen mot Viking ble snytt for et straffespark.

Jeg sliter med å finne motivasjonen til VG bak en artikkel som det her, anna enn å spre eder og galle. Uten å være sikker på om det er VGs agenda, så vil mange ut fra ei liste som dette framføre videodømming som et ønske.

Da vil jeg spørre de som mener dette, hvordan skal det praktiseres? 

Når skal det benyttes, når det er mulige frispark på midtbanen, straffesituasjoner, hands?

Poenget mitt bør være klart, det er ofte selv etter mange repriser komplett umulig å falle ned på ei entydig avgjørelse.  Hvordan ville dette rokke med maktbalansen mellom hoveddommer og 4.dommer. Skal vi ha et system ala NHL der det sitter overdommere og får i oppgave å rådgi dommeren i ulike situasjoner.

De som bringer opp dommerkritikk, bør gjerne se forusettningene før de kritiserer. Det hetes nå at etterpåklokskap også er en klokskap, men i dette tilfelle er jeg neimen ikke sikker.

Likevel går det en tynn, rød tråd fra Ståle Solbakken til de beste pasningsleggerne i Tippeligaen.

Rheinenergie Stadion, FC Köln sin hjemmebane. Foto: Roland Arhelger/Wikimedia Commons

Ståle Solbakken fikk ikke flere sjanser i Köln. Hva var det egentlig som gikk galt? Kan Solbakken lastes, eller er det utelukkende kaosklubben Köln som har skyld?

Niklas Wildhagen fra Bundesliga Fanatic prøver å gi oss noen svar.

Nytt redaksjonsmedlem
Lars Gunnar Hovde fra Drammen gjør sin første inntreden i Stang ut-redaksjonen med en gjennomgang av tilskuersnittet til tippeligalagene og ulike serier i Europa.

Haugesund og Sandnes Ulf har solgt flest prosent seter på sine stadioner etter fire serierunder. Vålerenga ligger langt bak.

I Europa er det Bundesligaen som er den mest populære publikumsserien. Klubbene i Tysklands øverste divisjon selger klart flest seter.

- Viktig å vinne
Sogndal er klubben som har flest tilskuere på kampene sine i forhold til antall innbyggere i kommunen. Også her kommer Vålerenga dårlig ut.

Laget fra Saftbygda har også fått en ny trener i svensken Jonas Olsson. Den tidligere IFK Göteborg-treneren snakker om sin fotballfilosofi, som i bunn og grunn går ut på å like å vinne fotballkamper.

Jonas Olsson. Foto: Sindre Haugen Mehl

- Når du vinner har du gjort noe rett. Taper du, har du gjort noe feil, sier svensken.

Les også: Møte med sogndaltrenar Jonas Olsson

Vi tar også en kjapp analyse av de tre første serierundene i Tippeligaen.

Last ned podcasten under.

Eg visste ikkje så mykje om norsk fotball. Om Sogndal visste eg ingenting før eg fekk tilbod om jobb.

Jonas Olsson. Foto: Sindre Haugen Mehl

Hør podcast: Møte med Lars Lagerbäck

Jonas Olsson voks opp i Göteborg, i ein forstad som heiter Tuve på Hisingen, Sveriges fjerde største øy. Her spelte han fotball i Tuve IF frå han var sju år gamal. Olsson blei som 17-åring henta til IFK Göteborg i 1987, som på den tida var ein av dei mest suksessrike klubbane i Europa.

Storklubb
IFK vann UEFA-cupen i 1982 og 1987 og rauk ut på straffespark i Europacupen (det som i dag er Champions League) mot Barcelona i 1986, mellom anna etter straffebom av nordmannen Per Edmund Mordt.

- Det var stort å få kome til IFK. Eg har alltid vore supporter av klubben, så det var ikkje vanskeleg å takke ja, seier Olsson.

Høgdepunkta til Olsson, i tillegg til seriemeisterskapa med IFK, var den gode innsatsen klubben gjorde i Europa.

Slo Barcelona
I 1994/95-sesongen blei IFK Göteborg trekt i same gruppe som Barcelona, Manchester United og Galatasaray i Champions League. Sjølv om IFK gjorde det godt i same turnering to år tidlegare, hadde ingen tru på at laget skulle ende med å vinne heile gruppa.

- Me slo Barcelona og Manchester United på heimebane og spelte uavgjort på Nou Camp. Det var ein utruleg sterk prestasjon, seier Olsson.

Trenar
Olsson måtte legge opp som spelar relativt tidleg, i ein alder av 28 år.

Olsson blei etter kvart assistenttrenar for A-laget til IFK Göteborg, før han fekk sin fyrste jobb som hovudtrenar i FC Trollhättan.

- Det var ei lærerik tid i ein fin klubb med mange gode fotballhovud. Me spelte i Division 1 (nivå 3), men det var stort engasjement og mykje publikum på kampane. Eit perfekt steg for meg, seier Olsson.

I 2007 blei Olsson henta attende til Göteborg og klubben i hjarta hans, denne gongen som hovudtrenar med delt ansvar saman med Stefan Rehn og assistent Teddy Olausson.

Seriegull
På dei tre fyrste sesongane som trenar blei det seriegull på fyrste forsøk, ein bronse og ein sølv, samt eit cupmeisterskap og to finaletap.

- Det var gode år, men seinare gjekk det dessverre ikkje så bra.

Sjuande plass i både 2010 og 2011 var ikkje godt nok, og Olsson og Rehn fekk ikkje ny tillit.

- Etter 22 år i klubben følte eg også at det var på tide å gjere noko nytt. Kanskje kjem eg attende ein gong i framtida. Det er ein fin klubb med mange flotte menneske, seier Olsson.

Same tenkjemåte
Han var ikkje i tvil då Sogndal kom på bana, sjølv om han altså ikkje visste noko om klubben.

- Det var nyttig for meg å kome til ein ny stad. Eg fekk høyre mykje positivt om både klubben og bygda, så eg hadde store forventningar. Alle har vist seg å stemme, seier Olsson.

Hør podcast: St0ckholms fotballhistorie

Han ser både likskapar og skilnader mellom IFK Göteborg og Sogndal, trass i at IFK er ein av dei største klubbane i Sverige og har masse ressursar.

- Begge stadene er ein opptekne av å satse på eigenutvikla spelarar. Det er mykje av den same tenkjemåten, der utdanning spelar inn som ein føresetnad for å trene fotball, seier Olsson.

Kva slags fotballfilosofi har du?

- Den største drivkrafta mi er å vinne fotballkampar. Viss du vinn, har du gjort noko rett. Tapar du, har du gjort noko feil. Den utfordringa driv meg, men på vegen ønskjer eg også at me skal spele fin og offensiv fotball.

Hør podcast: Svensk fotball

Olsson seier han har plukka litt opp frå trenarane han har jobba med som spelar.

- Roger Gustafsson (trenar i IFK 1990-95 og 2002) og Bo Johansson (Danmark 1996-2000, IFK 2003-04) og Molde 2005) har lært meg mykje. Eg har nok teke litt frå begge dei, men eg tykkjer også det er viktig å finne ei eiga line.

Men Allsvenskan och Tippeligaen åt sidan nu. I kväll spelas en viss fotbollsmatch i norra delarna av Italien.
Om det nu inte nått era sinnen så kan jag väl bara påminna er en aning om att det spelas en kvartsfinal i Champions League ikväll, mellan två rätt hyffsade fotbollsgäng. Milan tar emot Barcelona. Ena laget har en kille som är 169 cm hög och spelar en fotboll vi bara skådat på playstation.
Andra laget är mer glad i Playstation och är nästan 30 cm högre, tillika fullt en fotbollsspelare av rang och han råkar dessutom komma ifrån Sverige.

Matchen är het i sig. Men hade det inte varit för att dessa två gossar, som en gång tillhörde samma lag dessvärre inte hade egon nog att vara lekkamrater i mer än en säsong hade matchen nästan inte varit den samma.

Zlatan Ibrahimovic (den långe) har gjort Milan till mer gangster och mer sprudlande än på evigheter.
Milan är mer macho och spännande än på länge och tack vare den största svensken genom tiderna (fotbollsmässigt) så når numera Milan framgångar.
Man är inte längre den handikappade storstads brodern som inte hänger med, nej man är numera laget som till och med ser ut att vinna Serie A för andra gången på två år. Dessutom är laget så pass mycket rock’n roll idag att man har Prince Boateng som hade kunnat vara vilken gängmedlem som helst.
Allt detta i ledning av vår svensk. Orsaken till detta är givetvis att Zlatan har släppt loss galningen igen.

När Zlatan tillhörde Barcelona så blev han för första gången i sitt liv inpressad att vara duktig skolpojke i akademin Barcelona. Och vad fan tror ni? Skojar ni med mig eller?
Man hinner bara läsa några rader in i Zlatans bok för att förstå hur jävla brutal personlighets krasch vi snackar om.

De flitiga barca-pojkarna som har blivit sektbehandlade sedan födseln av La Masia mot hela Sveriges största rockidol genom tiderna. Krasch, bang, boom. Som skrivet bland stjärnorna.
Sejouren i Barcelona startade dock som på rosa moln i himmeln med klack och jubel föreställningar.
Zlatan gjorde mål ifrån alla vinklar och han var ett tag så pass stor att på träningsanläggningen hängde en mega poster av svensken. Helt enkelt för bra för att vara sant. Kan ni tro att mannen på 169 cm kanske kände sig i en ovan situation?

Resten är historia.
Zlatan kom inte överrens med Filosofen Pep Guardiola och tvärtom, Zlatan blev för första gången i sin proffisionella fotbollskarriär motarbetad av en tränare.
Och klart som fan det tär på en person vars ego och självbild också är anledningen till framgången.
Krasch bang boom. Sen blev det Milan.

I Milan har Zlatan hittat tillbaka till sig själv och dessutom blivit 30 år gammal. När forwarden signade för Milan så lovade han Knock Out om han skulle möta Pep. Sedan dess har han hunnit möta Barcelona en gång, då blev det knock out ifrån Barcas sida.

Men nu är det två nya matcher lagen emellan, och skall Zlatan en gång för alla göra upp med demoner och Barcelona så har han chansen ikväll.
Jag tror givetvis inte Milan har en chans över två matcher mot ett Champions hungrigt Barca, men ikväll kan det mycket väl bli Zlatans show.
Svensken är i ett sällan skådat gott slag med sina 29 mål på 33 tävlingsmatcher så är det inget snack om vem det är som skall bära Milan ikväll.
Att dessutom göra det mot Barca, det är fan inte lite vatten i oket vi snackar.

Hursom helst. Världen är en rund plats precis som fotbollen, allt kan hända och oavsett vilka analyer vi än försöker oss på så är det bara de där 22  förbaskat lyckligt lottade männen som visar oss vägen ikväll. Men jag skall inte ljuga för er. Jag är en man som brinner för rättvisa och revansch, så visst håller jag mina Skåne tummar en aning ikväll, när vår käre svensk löper ut på ett San Siro som kommer koka.

Omtrent der stopper vår omtalte av hans bok, vi gikk i steden mer innpå problematikken med fotballagentens rolle. Petter Bø Tosterud er kanskje Norges yngste fotballagent, per dags dato har han bare tre spillere i stallen, men på vei opp til fjerde etasje på Cheatau Neuf hadde han fått flere tilbod fra unge afrikanere. Tosterud kunne dermed hatt hundrevis av håpefulle afrikanere under sine vinger, men har valgt å stå av den muligheten.

Ikke alle agenter gjør dette, og blant anna ulik kreativ bokføring og opptreden på flere sider av forhandlingsbordet er ting fotballagenter har blitt beskyldt for. Vi husker Einar Baardsens behandling av John Arne Riise og Rune Hauge som stakk av med 100 millioner kroner etter kontraktsinngåelse.

For mer om fotballagenten og Petter og Arilds syn på alt som er galt, og hvordan ting kan bli bedre, hør podcast under:

Les også annmeldelse av boka her

Arild Stavrum

Oktober Forlag

Griske agenter, homofobi og kreftfremkallende kunstgressbaner. Den tidligere fotballprofilen Arild Stavrum mesker seg i fotballens skyggesider i sin nyeste bok, Golden Boys. Å ha fotball som levebrød er nemlig ingen solskinnshistorie. Som alle andre steder hvor det er penger å tjene, finnes det også i fotballen folk som lar idealisme og drømmen om det vakre spillet seile sin egen sjø.

I Golden Boys er agenten Arild Golden den stygge ulven. Han er mannen som kunne solgt sin egen bestemor for en tier, og bestyrer av et fotballimperiet Golden Boys. Når han en dag blir funnet drept på sitt kontor, på selveste Ullevål Stadion, åpnes slusene til en mangslungen intrige.

For Golden etterlater ikke seg bare et vakuum som monopolist på norske fotballstjerner. Han har også tjent grovt på inflasjonen i helseskadelige kunstgressbaner, han har investert i realitystjerner, selvfølgelig utnyttet fattige afrikanske fotballtalenter, og, ikke minst, han har hatt skjulte mannlige elskere innen fotballen, samfunnets mest homofobe miljø. Alt sammen opprettholdt gjennom kynisme og utpressinger. Drapsmotivene er med andre ord mange.

Hør også vår sending om agenter, homofobi, med Arild Stavrum som gjest.

Fotball som krim

Både som spiller og trener har nok Arild Stavrum fått innblikk og erfaring i fotballens råskap. Historiene er mange, og de som treffer menigmannen er nok bare toppen av et isfjell. Ofte skyldes det, som Stavrum er inne på i boken, at media har sterke egeninteresser og ikke ønsker å komme til bunns i snusket. Andre ganger er det lyssky virksomhet som forblir rykter fordi man ikke sitter på god nok dokumentasjon. Bare den pågående korrupsjonen blant pampene i FIFA viser hvor hjelpeløs man der er i jakten på fellende beviser.

Valget av sjanger er derfor befriende. I en bok skrevet i sakprosa måtte kildene vært begrunnet, ryktene bekreftet og de onde ulvene navngitt. Krimromanen gir imidlertid Stavrum stor frihet til å lange ut mot mennene han mener gjør fotballen til en kynisk grådighetsbedrift som tenderer mot slaveri. I Golden Boys er det nemlig opp til leserne selv å avgjøre hvem hovedpersonene avspeiler i virkeligheten.

Selv har jeg mine tanker om hvem personligheten Arild Golden bygger på. Helten i historien, den avdankede stjernespilleren Steinar Brunsvik, har også en biografi som sterkt kan minne om en norsk fotballpersonlighet. Mannen jeg tenker på har heller aldri, som Brunsvik, spilt i norsk eliteserie, og har også gjort kometkarriere i Nederland.
Men spekulasjoner til side. Golden Boys er god og lettbent underholdning for den fotballinteresserte, og også en fin inngangsportal for den som vil gjøre et dypdykk i fotballens mørkerom. Svakheten i boken er dog at hovedfokuset, jakten på fotballens busemenn, noen ganger drukner i dryge beskrivelser av trivialiteter man kunne vært foruten.

PS I morra kommer podcast av sendinga vår med Arild Stavrum og Petter Bø Tosterud

Karlsson har tidligere skrevet om norsk fotball på avisa Expressen sine nettsider, men heldigvis har vi klart å lure han til å bli med på laget i Stang ut.

VIF vinner
Tippeligaen sparkes i gang fredag kveld, når Molde tar imot Strømsgodset. Karlsson har, i likhet med den øvrige redaksjonen, stror tro på Molde, men som seriemester tipper han Vålerenga.

Adrian Karlsson tipper Vålerenga vinner gull. Noe annet tør han ikke på grunn av hjemadressa si på Oslo øst.

Les også: EM kan bli en härlig svensk upplevelse

- “Jag bor ju trots allt i Vål’enga-land, så inte fan vågar jag säga något annat”, skriver han i sin vurdering.

Karlsson tror Marcus Pedersen er han som kan skyte oslolaget til sitt første seriegull siden 2005.

- Han er en “killer” som kan gjøre den store forskjellen, sier Karlsson.

Les hele Adrians vurdering

Vår svenske venn har større tro på Rosenborg enn den øvrige redaksjonen, men det er ikke på grunn av trener Jan Jönsson.

- Rosenborg kommer aldri til å vinne gull, så lenge “Janne-Taxaben”(tax=dachshund red.anm) er trener. Steffen Iversen er heller ikke årets heiteste overgang, mener Karlsson.

Overraskelse
Han mener også at Magnus Haglund, den nye Lillestrøm-treneren, kommer til å få seg en overraskelse på Åråsen.

- Lillestrøm er alt annet enn Borås og Elfsborg. Jeg kan ikke se for meg at LSK kliner til og gjør det spesielt bedre enn det her, sier Karlsson og plasserer LSK på 8.plass.

Hør podcast: Før sesongstart i Tippeligaen 2012

Heller ikke Brann, en annen medaljekandidat, levner Karlsson store sjanser.

- Jeg tror de overpresterte i en tippeligasesong litt utenom det vanlige, sier han.

Et annet tips som skiller seg fra resten av redaksjonen er Haugesund på kvalikplass.

- Det er et skikkelig hjemmelag, men jeg tror de får det mye tøffere i år, sier Karlsson.

Adrians tips:
1  VÅLERENGA
2  Molde
3  Rosenborg
4  Viking
5  Tromsø
6  Aalesund
7  Strømsgodset
8  Lillestrøm
9  Brann
10 Odd Grenland
11 Stabæk
12 Sogndal
13 Fredrikstad
—————————–
14 Haugesund
—————————–
15 Sandnes Ulf
16 Hønefoss

Les også: Robins tips
Les også: Inges tips
Les også: Sindres tips

Sindre mindre skeptisk enn før

Årets tips er derfor svært optimistiske når det kommer fra den kanten. Bakerst er Kenneth Udjus, en keeper Sindre setter stor pris på. Forsvaret er han i år skeptisk til, mens midtbanen er lagets beste lagdel. Spesielt trekker han fram den anonyme spilleren Elvis som viktig. Ivorianeren har snart ti år bak seg i saftbygda og blir regna som klubbspiller nummer en per dags dato.

Malick Mane og Tore Andre Flo på topp danner et spisspar som trolig blir bedre enn i fjor. Med den nye trenern Jonas Olsson, med 22 års fartstid fra IFK Gøteborg, er kanskje Haugen Mehls optimisme vel forståelig. Så blir det spennende å se om han vil gå sesongen i møte med jubel eller sorg.

Les også om Norges G19 landslag med tre sogndalspillere

Som Robin og Inge tipper også Sindre Molde som seriemester. Som i fjor har han også latt seg lokke på limpinnen av Vålerenga. Lillestrøm er nytt medaljetips. Buskerudmannen har aldri hatt noe til overs for Hønefoss og Ringerike, og sender med glede ned sin medfylkinger. Stabæk spår han også at vil få det tøft.

Les kåseriet Å Elske de nest beste, trøst til Hønefoss og Stabæk

Utfyllende tips finner du her:

1.Molde

2.Vålerenga

3. Lillestrøm

4. Brann

5. Rosenborg

6. Aalesund

7. Viking

8. Tromsø

9. Odd

10. Strømsgodset

11. Haugesund

12. Fredrikstad

13. Sandnes Ulf

——————————-

14. Sogndal

——————————-

15. Hønefoss

16. Stabæk

I morra kommer malmöbo Adrian sine tips!

Neste uke publiserer vi et lengre intervju med Sogndaltrener Jonas Olsson.

Etter en god høst, som nesten kulminerte med edelt metall til hvittrøyene, handler det meste om å berge en skakkjørt økonomi for Odd Grenland. Det får Steinsrud til å se dystert på årets sesong.

Inge Steinsrud på Skagerak Arena. Foto: Sindre Haugen Mehl

- Jeg har tippa Odd på nedre halvdel de foregående åra også, men de har jo aldri slått til. Jeg håper selvsagt tipsene blir gjort til skamme i år også, sier Steinsrud.

Les også: Robins tips

Han mener Odd, til tross for økonomiske problemer, har et bedre lag på papiret enn noen gang.

- De er uten tap i oppkjøringa. Adem Güven er en solid forsterkning og resten av unggutta i angrepet har fått en vinter på seg, sier han.

Spillersalg?
Odd prøvde nærmest å selge juvelen Torgeir Børven til høystbydende i vinter.

- Problemet er økonomien. Selv med rapporten om  at spillerne vil gå ned ti prosent i lønn, må klubben kutte drastisk i kostnadene. Da må spillersalg til, og det vil svekke klubben sportslig. Derfor er jeg redd Odd havner lengre ned enn de siste tre sesongene, sier Steinsrud.

- Molde vinner
I toppen har Steinsrud, som Robin Sande, plassert Molde på topp.

- Det er et litt skjørt tips. Historien har vist at det er vanskelig å forsvare et gull i Norge. Vil derfor ikke sette gård og grunn på at Molde tar seriegullet, sier Steinsrud.

Les alle vurderingene til Inge

Vålerenga og Lillestrøm plasserer han på henholdsvis tredje og fjerde plass.

- Lillestrøm er litt vanskelig å plassere, men trener Magnus Haglund har mye erfaring fra Sverige. Jeg tror på en god sesong for nye LSK, sier han.

Les også: Oppgjørets time, Bill Kenwright

Steinsrud mener VIF må sørge for å holde alle spillerne i stallen fornøyde, hvis det skal bli suksess .

Inge bruker gamlemåten når han analyserer.

- De har veldig mange spillere i A-stallen. Det blir spennende å se om Martin Andresen greier å holde de på tå hev. Gode medaljesjanser er det uansett, sier han.

Inges tips:
1  MOLDE
2  Brann
3  Vålerenga
4  Lillestrøm
5  Aalesund
6  Rosenborg
7  Strømsgodset
8  Viking
9  Tromsø
10 Haugesund
11 Odd
12 Fredrikstad
13 Sogndal
———————————–
14 Hønefoss
———————————–
15 Sandnes Ulf
16 Stabæk

Hør podcast: Før sesongstart i Tippeligaen 2012

Torsdag kommer Sindre med sine tips.

Einar Aas med Per R Omdal, foto : Christer Madsen. NFF

Einar Jan Aas var den første norske fotballproff i England.  Han hadde ei karriere som ble ødelagt av skader, men på tross av dette så fikk han spille for to av Europas største fotballklubber. Einar Jan Aas fra Moss har en eventyrlig karriere bak seg i Bayern Munchen og Nottingham Forest. Han ble også norsk seriemester med Moss i sin siste kamp. Hans karriere er en film verdig.

Hør også: Møte med Lars Lagerbäck

Einar Jan Aas er født og oppvokst noen steinkast fra Melløs stadion. Han ble tidlig bitt av fotballen, men hadde lenge ingen ambisjoner om å bli fotballproff. Men etter en OL-kvalikkmatch mot Tyskland, blei midtstopperen lagt merke til av selveste Bayern Munchen.

Oppholdet i Tyskland blei kanskje ikke som Einar så for seg, men han fikk 13 kamper for det tyske mesterlaget. Turen gikk så til Nottingham og legendariske Brian Clough. Under den eksentriske manageren opplevde Einar større sportslig suksess. Dessverre skulle et stygt overtråkk sette stopper for hans karriere i England.

Tilbake i Norge opplevde han si karriers største høydepunkt i sin aller siste kamp. Som kaptein for sin barndomsklubb kunne han heve pokalen som seriemester i 1987.

Vårt møte med Einar Jan Aas, der han ser tilbake på karriera, og livet som fotballspiller  finner du under:

Lars Lagerbäck i møte med Stang uts Inge Steinsrud. Foto: Sindre Haugen Mehl

Han kaller seg selv fundamentalist når det gjelder fotballfilosofi og rikker seg ikke en tomme i debatter som handler om spillestil.

– Drillo er ingenting i forhold til slik jeg var i starten av trenerkarriere forklarer han selv.

Hør podcast: St0ckholms fotballhistorie

Han har indirekte lært sin fotball gjennom dagens Liverpool-manager Roy Hogdson og hans kollega Bob Houghton, som revolusjonerte svensk fotball på starten av 80-tallet. De unge
britene snudde opp ned på fotballen i grannelandet med sitt syn på forsvarsorganisering og forsesongtrening. Denne kunnskapen tok også Lägerback inn over seg.

Det ble en maktkamp i svensk fotball mellom de etablerte, mellom daværende landslagssjef Laban Arnesson og de nye tankene. På 80-tallet ble derfor Lagerbäck en periode nekta å jobbe for forbundet på grunn av sitt syn på fotball.

Senere ble han ansatt som instruktør i forbundet før han begynte å jobbe med aldersbestemte landslag. Fra år 2000 delte han treneransvaret for Sverige med Tommy Söderberg. I 2004 fikk Lars Lagerbäck aleneansvar for landslaget.

Fem strake mesterskap
Det er en stor prestasjon å kvalifisere seg til fem strake mesterskap. I mesterskapene gikk det ikke helt Sveriges vei, men som ofte i fotballen er det marginene som har vært i mot broderlandet. I VM i 2002 var de bare et stolpeskudd fra Anders Svensson unna avansement til kvartfinale. I EM-sluttspillet i Portugal 2004 slo svenskene ut Italia, men tapte på straffesparkkonkurranse mot Nederland.

Les også: Majstorovic förtjänar ett bettre öde

I Tyskland-VM 2006 gikk Lagerbäck og co også videre fra gruppespillet, men vertslandet, med sitt store publikum i ryggen, ble for sterke og slo svenskene 2-0. EM 2008 i Østerrike og Sveits gikk tråere. Sverige ble slått ut etter innledende runde, men seier over Hellas og jevne kamper mot to av EMs store lag, Russland og Spania, lot seg absolutt høre.

Hør podcast: Svensk fotball

Nigeria
Mange mente at Lagerbäck burde ta sin hatt og gå etter dette mesterskapet. På samme måte som Drillo til tider har blitt kritisert for destruktiv fotball, har Lagerbäck fått retta de samme anklagene mot seg. Derfor er hans navn i Sverige kanskje ikke det største, men at hans plass blant de fremste fotballtrenerne i verden ble bevist tidligere i år. Han ble ansatt som Nigerias landslagssjef før VM i Sør-Afrika.

Han ble da ansatt på bekostning av flere store fotballtrenere, blant annet Englands tidligere landslagstrener Glenn Hoddle, som også var ute etter jobben.

Selve mesterskapet ble en skuffelse for «Super Eagles» som måtte se Argentina og Sør-Korea avansere.

I dette programmet får du høre om alt fra hans syn på spillestil, til de største oppturene og nedturene som landslagstrener for Sverige. Lagerbäck forteller også hvorfor presidenten i Nigeria har skylda for at han ikke lenger er trener for ”Superørnene”.

Robin Sande tror på Molde og Aalesund.

Førstemann ut er Robin Sande, og han tror på fortsatt suksess for det som var det beste fotballfylket i fjor.

Alle redaksjonsmedarbeiderne i Stang ut får levere sitt tabelltips før sesongstart.

ROBINS TIPS:
1  MOLDE
2  Rosenborg
3  Brann
4  Aalesunds FK
5  Viking
6  Odd Grenland
7  Lillestrøm
8  Vålerenga
9  Tromsø
10 Strømsgodset
11 Haugesund
12 Sandnes Ulf
13 Sogndal
—————————
14 Stabæk
—————————
15 Fredrikstad
16 Hønefoss

Redaksjonens representant for Møre og Romsdal har klokkertro på hjemfylket sitt i årets sesong.

Robin Sande tipper Aalesund tar fjerdeplassen, foran for eksempel Vålerenga, mens Molde går mot et nytt seriegull, skal vi tro Aafk-supporteren.

- Med unntak av Makthar Thioune er fjorårslaget inntakt. Savnet vil ikke bli stort, for Magnus Wolff Eikrem vil garantert fortsette den gode utviklingen, sier Sande.

Hør podcast: Før sesongstart i Tippeligaen 2012

Han tror Michael Barrantes er nøkkelen for suksess for oransjetrøyene.

- Hvis han lykkes, lykkes Aafk, men siden laget mangler en målgarantist, blir det heller ikke medalje, sier Sande.

Overraskende for mange, setter Sande Oslos stolthet, Vålerenga, på en 8.plass.

- Ambisjonene er som alltid skyhøye, men likevel vil det være noe uforløst over Enga, sier Sande.

Nedrykk
Hvis Sande får rett, blir det Fredrikstad og Hønefoss, kvalikmotstanderne fra 2010, som må ta den tunge veien ned i 1.divisjon.

Les også: The hand of who?

- Det overrasker meg stort om Hønefoss skaper spenning om sisteplassen. Fredrikstad har rotet det skikkelig til. De har dårlig økonomi, og når spillere som Amin Askar og Celso Borges har forsvunnet, så ser det mørkt ut for aristokratene fra Østfold, sier han.

Høiland joker
Sande setter nyopprykkede Sandnes Ulf helt oppe på 12.plass, foran Sogndal på plassen bak og Stabæk på kvalik.

- Det er egentlig et svakhetstegn for norsk fotball om Sandnes Ulf holder seg. De vil uansett spille uten press, noe som kan virke forløsende. Jokeren som kan bikke laget i rett retning er Tommy Høiland, sier han.

Les alle vurderingene til Robin

Stabæk, som måtte flytte fra Telenor Arena etter bare tre sesonger, er tilbake på Nadderud stadion. Stallen er klart svekka.

- Det nye mannskapet er ungt og lovende, og jeg tror de kan gjøre det bra på våren, men høsten kommer til å bli blytung, sier Sande.

Les også: Inges tips

Thomas Drage og Ruben Yttergård Jenssen i kamp med Sogndals estiske landslagsback Taijo Teniste. Foto: Sindre Haugen Mehl

I denne sendingen har vi gått gjennom lag for lag og sett på sterke og svake sider.

Hør også: Norsk og svensk fotball med blågula ögon

I tillegg kommer vi med velrettede lyskespark til de som måtte fortjene det.

Hør hva vi mener er Odd og Brann sitt problem og hvorfor RBK ikke går en god sesong i møte.

Fra Birmingham-Wolves 2010 i Premier League. Foto: Sindre Haugen Mehl

Hør podcast om Championship-sesongen så langt . Den engelske mesterskapsserien, eller Football League Championship, er divisjonen under Premier Leauge.

Les også: Championship – mer än bara fotboll

I en tid der Premier League har blitt en slags verdensserie, med superstjerner fra hele verden i alle lagleder  – på alle lag, kan man fortsatt finne den engelske fotballsjela i de lavere divisjonene.

Satsingen er fortsatt stor i Championship, og med en tabell full av gamle, nostalgiske lag fra tippekupongen, er det absolutt en severdig serie å følge.

Hør podcast: Reisebrev fra Colchester og intervju med Morten Knudsen

Viasat sender kamper fra Championship hver uke, og programsjef  og West Ham-supporter Tore Søyland gjestet Stang ut søndag sammen med Espen Olavesen, leder i den skandinaviske supporterklubben til Crystal Palace, for å snakke om lagene, de spennende derbykampene og sesongen så langt.

Hør podcast: AFC Wimbledon og Marcus Gayle

Vi kastet også et lite blikk på de norske og svenske spillerne i divisjonen.

Hør også vår sending om skotsk fotball.

De dagarna kommer aldrig tillbaka, men Championship är kvar.
Därför gör det att sändningen nu på söndag blir väldigt speciell för mig.
Det är absolut onödvändigt att föra dialog om hur mitt liv hade formats utan denna fotbollsliga, men däremot är det viktigt att lyfta fram att sporten är en en tillknytning  vi aldrig skall underskatta i tonårsliven.
I en värld där vi är på jakt efter något vi inte vet om oss själva, så är det viktigt att ha en ståndpunkt som vi alltid kan hålla vid.
Fotbollen blev min.
———-

På söndag så blir det alltså Championship -pecial på Radio Nova i Stang-Ut ifrån kl 14.00.
Frekvens  99,3 för er i Oslo-området, annars är det www.radionova.no för er som inte befinner er i Oslo.
Vi får besök av ledaren i norska supporterklubben Crystal Palace samt Viasat-mannen Tore Søyland som också är West Ham –man.
I studion blir det jag och Sindre Haugen Mehl.
Vi hörs på söndag!

De gode argumentene for moderne teknologi i fotball kommer som perler på en snor. ” Vi må få videodømming slik at fotballen blir mer rettferdig”.”Dommertabbene er skadelig for fotballen, og koster oss enorme ressurser”. Spesielt i etterkant av kontroversielle avgjørelser og blendende dommertabber, er meningene sterke. Noen ønsker en sensor i ballen som gir beskjed når ballen er over mållinjen, mens de mer radikale foreslår en fjerdedommer, plassert hvor de fleste som har peil på fotball sitter, nemlig foran en tv-skjerm.

Bakgrunnen for forslagene er temmelig enkel. Teknologien finnes og den er billig. Samtidig gjør potensielle dommertabber fotballen til et urettferdig spill, hvor de uheldige må bære urimelige kostnader. Med god teknologi vil alle få hva de fortjener, ingen krangling, ingen sure miner. Alle vil smile som i et Thomas Moore lignede fotballutopia. Fotballens fremtid ligger i hendene på teknologien, ikke menneskene.

Men vent nå litt. Er det ikke et ris bak speilet eller en Frankenstein som lurer i kulissene. Se for deg David Cronenbergs dystre fremtidsvisjon i The Fly. Vitenskapsmannen som har skapt en revolusjonerende teleportør som kan forflytte mennesker og gjenstander, men som gradvis mister kontrollen over oppfinnelsen. Plutselig er det teknologien som sitter i førersetet, med alle de grufulle effekter det får.

Fotballdystopi?

Nå kommer sikkert ikke videodømming til å gjøre Lionel Messi til en kjøttetende flue, men poenget står seg likevel. Fotball er jo, som de fleste vet, et spill av og for mennesker, som (med noen hederlige unntak) gjør sitt beste for ikke å feile. Siden syndefallet har (dessverre?) mennesket hatt sine laster og mangler. Min påstand er at det er nettopp dette som gjør fotball så interessant.

Aldri har jeg fått oppleve en perfekt fotballspiller. Noen har vært svært nær, men aldri fri for begrensninger og muligheten til å overraske negativt. Sånn er det også med dommerne. Det er umulig for en dommer å få med seg alt på banen, noe som fører til feil, og noen ganger grove tabber. Formålet med teknologiske nyvinninger er selvfølgelig å gjøre dommerne mindre feilbarlige, og dermed redusere mulighetene for at tilfeldigheter avgjør fotballkamper.

Og resultatene ville nok ikke uteblitt. Så rettferdig kunne fotballen blitt at den fikk sitt eget paradekapittel i John Rawls ”A theory of justice”. Men la oss dvele litt ved rettferdighets- og forutsigbarhetsaspektet. Ville det ikke blitt lengre mellom øyeblikkene hvor vi av en guddommelig kraft blir røsket opp av sofaen, overrasket og forbannet over en hårreisende dommeravgjørelse?

Evnen til å overraske

Mitt argument er at det er fotballens iboende sublimitet som gjør den så fascinerende. I løpet av en fotballkamp oppstår det tusenvis av tilfeldigheter. En hver treners drøm er å redusere tilfeldighetene slik at man har mest mulig kontroll over kampforløpet. Likevel vet vi at dette er en nærmest umulig oppgave. Man kan gå gjennom kampforløpet tusenvis av ganger, likevel vil det oppstå uforutsette faktorer som kan forandre et kampbilde totalt.

Kanskje kan man si at fotballen er et speilbilde av livet vi lever. De fleste, akkurat som en frustrert fotballtrener, vil forsøke å rasjonalisere hverdagen. Likevel ender sjelden dagligvarehandelen slik vi hadde planlagt, og ikke engang Pol Pot og Hitler greide å kontrollere alle samfunnets sfærer. Og hvordan hadde det egentlig vært å våkne hver dag med en total forvissning om dagens begivenheter? Ganske grått og trist vil jeg tro.

Både i dagliglivet og i fotballen trenger vi det sublime, det som kan overraske og gi både livet og spillet plutselige og uante vendinger. Ved å innføre videodømming eller mållinjeteknologi tar vi bort noe av denne effekten. Vi overrasjonaliserer og teknologiserer et spill som nettopp blir interessant når det irrasjonelle tar kommandoen. Så for guds skyld, la fotballen fortsatt være urettferdig og en scene for menneskelig utilstrekkelighet. Rettferdige vinnere finner nemlig sjelden innpass i en ekte fotballsupporters hjerte.

Og en annen ting. Det er to dommere, Ali Bin Nasser og Tofik Bakhramov, som, om enn ufrivillig, står bak fotballens to mest mytiske og gylne øyeblikk. Ikke ta fra dommerne muligheten til å skape historie. 

Tillbaka till Champions. Efter en vecka där del ett av åttondelsfinalerna har avslutat så kan vi konstatera följande:

1. Portugisisk fotboll :

Är en ständigt levande fotbollslunga i europeiska sammanhang. När skall vi lära oss att ta dessa på allvar?
Benfica har kvalificerat sig till kvartsfinalen efter att ha slagit ut Zenit. Vilket ju är fantastiskt på många sätt.

Hør våre to sendinger fra Portugal, her og her

2. Skräll Apoel:

 Inte nog med att det rimmar, det är gladeligen sant också. Det var nog inte många procent där ute som inte räknade vidare Lyon efter att ha fått cyprioterna i sin lottning. Lyon är ju trots allt Lyon och med vad allt det innebär. Men är det något undertäcknad och Stang-Ut generellt sätt älskar så är det underdogs.

Apoel i kvartsfinal i Champions League, hur fett är inte det? Dessutom så kan vi ju påminna er om att Apoels forward Ailton, har ett förflutet i svenska Örgryte. Det mina vänner, där snackar vi om skilda världar för närvarande. Stackars Örgryte är i stort sett så långt undan en kvartsfinal man kan komma, ungefär..

3. Hjärt-och lungräddning:

Visst såg ni Arsenals inpust-utpust försök att hämta upp sitt döende jag ifrån San Siro. Och på något sätt låg det i luften. Arsene Wenger sa före matchen: Kan Milan göra 4 mål, så kan vi det. Hade det inte varit för Van Persies vilja att chippa rätt på Abbiati och istället smällt in den där jättechansen, ja då hade Arsenal med största sannolikhet också fått in sitt femte mål också.

Hade Milan åkt ut mot Arsenal med en fyra målsledning i Champions kan jag lova er att vi hade fått en omgång med transfersspekulationer kring Zlatan.
För om han inte lyckas gå vidare mot ett motstånd trots en tusenmålsledning ja då är det skrivet i stjärnorna att Zlatan aldrig skall vinna Champions.
Men nu finns chansen fortfarande där och för Zlatans del är jag glad.
För Arsenals del, så kan vi väl konstatera att även om man gjorde en jätteinsats i tisdags så är det aldrig lov att släppa in så många mål i en bortmatch i Champions om man skall ge sig själv en ärlig chans.

4. Messilona:
Jag orkar inte ens göra av med energi för att fläka ut superlativ om Barcelona eller Messi. Messi bara bevisar att det vi suttit och gjort på Playstation i åravis nu också faktiskt går att genomföra live, oavsett nivå eller motstånd. Whats next?

—-

I nästa vecka väntar resten av härligheten och då får vi svaren på vilka av dessa lag som går vidare till kvartsfinalen.

Bayern Munchen – FC Basel
Inter- Marseille
Chelsea-Napoli
Real Madrid-CSKA Moskva

Fler ögonblick, mer magi och ännu fler påminnelser om varför vi i hela världen faktiskt underkastar oss denna sport.
Visst är livet bra underbart?

Igår i Stang-Ut körde vi radiosändning om norska och svenska klubbars ekonomi, och där jag menade starkt att vi behöver få in en annan typ av modell i Sverige och kvitta oss med den icke möjlighet för klubbar att vara helägda. Men för guds skull.Till ett sådant styre tillhör också ett relativt viktigt ord, kontinuitet. Höghus byggs inte på dill och har aldrig gjorts. För att ens en ledare för ett fotbollslag skall ge sig själv och klubben en ärlig chans måste han först och främst få, tja, hms, typ jobba ifred. Ingen bygger resultat med en kinapuff i ryggsäcken.

Låt oss se tillbaka lite på de stackarna som fått huvudet huggt.

Jose Mourinho 2004-2007/09
Portugisen plockade ner månen på Stamford Bridge och gav laget sitt första ligaguld sedan Jesu födelse.
Gjorde Chelsea till “The Blue Train” och skapade en mentalitet hos sina spelare som oövervinnerliga.
Älskad av spelare och fans.
I bristen på Champions League titel fick managern gå.

Avram Grant 2007/09-2008/05
Ersättaren till Mourinho som påminner oss mer om Grinchen än en fotbollsmanager gjorde dete Mou misslyckades med.
Tog laget till Champions League final men där föll laget på en snubblande John Terry som missade en avgörande straff mot Manchester United.
Grant sågs hela tiden som en tillfällig ersättare. Mannen ifrån Israel satt ifrån september 2007 till maj 2008. Hade under sin sejour lika högt segersnitt som Mourinho (67%)

Luiz Felipe Scolari 2008/06-2009/02
Brassen som blev hämtad ifrån portugisiska landslaget anlände London-klubben Juli 2008.
Proffessor Scolari hämtade in mittfältsbakaren Deco och inledde serien strålande genom att slå Portsmouth med 4-0, dessutom slog laget till med sin största bortaseger på fem år genom att slå Middlesborough med 5-0. Scolari blev den första världsmästarcoachen att leda ett Premier League lag.
Men efter nederlag mot Liverpool och Hull under början på 2009 fick ryssen nog och gjorde sig av med brassen.

Guus Hiddink 2009/02-2009/05
Trollkarlen Hiddink ersatte världsmästaren Scolari och skapade nästan magi i London. Holländaren förlorade endast en match under sitt kortvariga uppehåll i klubben och blev helgonförklarad. Guus mannar blev rånade på en CL-finalplats utav Andreas Iniesta då denne skruvade in en balja i absoluta sista andertagen i semifinalen på Stamford Bridge. Hiddink var först och främst utlånad till Chelsea som coach för ryska landslaget.
Det blev aldrig någon förlägning av managern på Stamford Bridge.

Carlo Ancelotti 2009/06-2011/05
En brasse blev en holländare, en holländare blev en italienare. Ancelotti är en fin man, vars fotbollsfilosfi är ”så länge motståndarna inte har bollen kan de inte göra mål” Och sånt smällte fint på den ryska tungan. Under sitt debut år 2009-2010 blev Ancelotti både FA-cupmästare och Premier League mästare. Efter identitetskrisen hos Chelsea tycktes klubben hittat hem sedan Mourinho. Men nej nej.
Andra året för Ancelotti blev inte lika bra och tja då började det klia i de ryska fingrarna som under 2011 inte hade fått sparka en manager på mer än 2 år.
Och då var det dags igen, liv i luckan och ny oro. Ancelotti fick avgå som manager till trots för en andra plats i förra årets Premier League.

Och senaste i raden blev alltså Andres Villas Boas som igår fick passera gå och förbi Stamford Bridge efter att ha anlänt klubben i somras ifrån Porto.
34 årige Boas får nu söka sig ny arbetsgivare och på andra fronten söker nu Abramovich en ny lösning, tillsvidare blir det Boas tidigare assistent Robert Di Matteo som tar över tillsvidare. Ett gäng namn ryktas vara påväg in till Chelsea. Men helt seriöst. Går det ens att ta denna ryske oljemiljardären på allvar i sitt försök att etablera Chelsea?

Hallgeir Gammelsæter er proffesor i samfunnsendring, organisasjon og ledelse ved Høgskolen I Molde,. I følge han er det tre ulike modeller for drifting av norske klubber. Investor, harmoni og foreningsmodellen. Vi spurte han om hvilken retning norsk fotball vil ta, har nedturen ført til varig forandring, eller vil snart klubbene atter øse ut penger?

I Sverige finnes nå “Real” Göteborg kallenavnet IFK har fått etter at de har henta inn John Alvbåge, Pontus Farnerud og Kjetil Wæhler. Det er ingen investeroer som står bak, men klubben har fått tilført mer kapital gjennom billett og sponsorinntekter. Hvordan denne satsingen går er for tidlig å si, men det syns klart at “Blåhvitt” nå gambler for å atter erobre tronen som Sveriges beste klubb.

Slik så det ut sist IFK vant gull, foto: Magnus Olsson wikic

Tilslutt gikk vi gjennom norske klubbers økonomi per dags dato, spesielt Aalesund,Brann Molde og Rosenborg. Hør også om klubben som har en organisasjonsmodell ikke ulik Oslo sporveier i podcasten under:

När Zlatan spelar på honung och låter passionen flöda ur fötterna kan Sverige stundtals se hur jävla bra ut som helst, när vi (ja jag får skriva vi) dessutom har delikata mittfältsproblem och sliter med att trycka in alla formspelare ja då är det bara lyxproblem rätt igenom.
Nästan så vi glömmer tragedin med Majstorovic.
Att sedan Jonas Olsson nickar in ett självmål efter skånska kommunikationsproblem med Andreas Isaksson, kan vi leva med.

Igår spelade Zlatan i en 10:a roll.
En roll där han får ligga och göra nästan lite som han vill, precis bakom spetsen längst fram. (Sverige spelar 4-2-3-1)
Det är just då vi får så mycket ut av vår världsstjärna, han blir en dirigent och en oberäknelig sådan för motståndarna, och Sverige behöver just det där så mycket i ett mästerskap där väldigt mycket är just oberäkneligt.

Guidetti då?
Jodå han fick knappa halvleken och gjorde ett gott intryck, inget debutmål men bra nog för att Zlatan vill ha med honom till EM.
Guidetti kan alltså bli den jokern som Sverige behöver inför mästerskapet.

Annars då?
Tja, ur svenska ögon kan vi väl konstatera att England i sommar blir ett gigantiskt mycket mindre hot för Sverige utan sin Wayne Rooney.
Såg det inte otroligt tafatt ut ifrån ö-folket igår?

Hør , Nord for Hadrians mur her

Den sistnämnda tänkte jag hålla kvar lite vid. Daniel Majstorovic är en fin man och nära vän till Zlatan Ibrahimovic.
När Zlatan promenerade upp status i Malmö FF i Superettan under år 2000 så agerade Majstorovic elegant mittback i Västerås SK, också i Superettan.
När Malmö sedan tog steget tillbaka i Allsvenskan så valde Malmö FF att casha upp för mittbacken. Därmed blev Daniel och Zlatan lagkamrater, men bara för en kort stund. Zlatan såldes våren 2001 till Ajax för rekordsumman 81 miljoner SEK.

Kvar i Malmö FF blev Daniel. Men mittbacken var så pass dominant över sina knappa fyra säsonger i klubben att han senare under 2004 försvann till Holland och FC Twente. Tack vare sin goda tid i Malmö gjorde också Majstorovic debut i landslaget under 2002.

Twente blev FC Basel som sedan byttes mot AEK Athen för att sedan bli Celtic år 2010. Daniel har flyttat på sig med ganska hög frekvens under sin karriär.
Men har alltid varit en viktig gestalt i de lag han har tillhört. Majstorovic har också på senare år slagit sig in i landslaget på riktigt, och var under EM-kvalet en av de mer tongivande figurerna i det svenska landslaget. Den absolut högsta rankingen av respekt kom i bortamötet med Portugal i VM-kvalet 2009.
Då höll mittbacken ihop ett försvar tillsammans med kollegan Mellberg som om det vore en obrutbar mur.

Majstorovic hade oturen att i vintras krossa okbenet. Comebacken kom då relativt fort, men igår var oturen framme igen. Sverige träningsspelar mot Kroatien ikväll och inför träningen igår blev en trist sådan. Efter en olycklig situation där Majstorovic fick en svensk spelare över sitt knä resulterade också i en så pass svår knäskada som innebär att mittbacken missar EM. Zlatans polare blir alltså inte en i truppen till mästerskapet i sommar. Förbundskapten Hamren var märkbart tagen av beskedet och var extremt ledsen över mittbackens frånvaro i sommar.

Majstorovic som hunnit bli 34 år (35 i april) har inte väldigt många år kvar på toppnivån och därför känns skadan extra tung. Vem vet om han någonsin kommer att få uppleva ett mästerskap igen? Ingenting är att ta förgivet här i livet. Därför känner jag en dag som denna mitt fulla medlidande för en person som verkligen förtjänar ett bättre öde.

26 år etter dødsulykken, en vanlig sommerdag i august, går en eldre, hjemløs og alkoholisert mann inn i en kiosk. Han legger noen søtsaker og kondomer på disken, og gjør seg klar til å betale. Frem fra jakkelommen kommer imidlertid ikke penger, men en stor kjøttkniv. Med kniven truer han til seg 400 euro, før han så stormer ut av butikken.

Butikktyven ble selvfølgelig pågrepet og stilt for retten. Som seg hør og bør fikk han også seks og et halvt år bak lås og slå. Men hva har så dette med Lutz Eigendorf å gjøre? Jo, butikktyven var mer enn småkriminell. I rettsprosessen kom det frem at han, Karl Heinz Felgner, tidligere DDR-mester i boksing, hadde jobbet som informant under navnet «Schlosser» for Stasi. I 1981 fikk han det besyndelige oppdraget: «Drep Lutz Eigendorf».

Hør også vår DDRspesial: http://stang-ut.com/?p=949

Glansbildet DDR

Fotball i det gamle DDR var både en kompleks og kuriøs affære, som er vanskelig å forstå utenfor den politiske og sosiale kontekst. En av grunnene til dette er det sosialistiske enhetspartiets (SED) ambisiøse og nærmest totale innflytelse i alle samfunnets sfærer. I de fleste diktaturer oppdager man raskt hvilken propagandistisk effekt sportsprestasjoner kan ha, og i DDR var man heller ikke sen med å forstå dette.

En av dem som ønsket å bruke fotballen som propaganda var Erich Mielke, som fra 1957 til murens fall var Stasis ubestridte leder. Hans store lidenskap var fotball, og som livslang æresformann i Sportsfellesskapet Dynamo sørget han for at fotballaget BFC Dynamo fikk de beste betingelser. BFC plukket derfor fritt av talenter i DDR, dommerne blåste alltid deres vei, og de vant for sikkerhets skyld alle ligamesterskapene mellom 1979 og 1988.

På begynnelsen av 70-tallet var Lutz Eigendorf et av landets størst talenter. Som for andre lovende var veien derfor kort til BFC. Her ble han skolert etter sosialststatens ideologi og prinsipper, og han ble en del av folkepolitiet (VP).På «Stasi-laget» markerte han seg raskt, og i 1978 debuterte han som tomålsscorer med flagget på brystet. Året etter fikk han det velklingende kallenavnet «Beckenbauer der DDR».

Lutz med sitt BFC

Flukten

Eigendorf var likevel ikke fornøyd med tilværelsen. På den andre siden av muren kunne en god fotballspiller tjene store penger. I øst ble lønnskrav i beste fall møtt med skuldertrekk, i værste fall med suspensjon og karriereforbud. I mars 1979 skulle BFC spille vennskapskamp i vest mot Kaiserslautern. Klubbledelsen tok selvfølgelig et slikt prestisjeoppgjør alvorlig, samtidig som det rutinemessig ble iverksatt strenge tiltak for å hindre spillere fra å rømme.

På spillerhotellet var lagledelsen påpasselig, og ingen fikk forlate hotellet. Kvelden etter kampen hadde likevel Eigendorf og romkameraten, Frank Terletzki, planer om å snike seg ut for å stifte kvinnelige bekjentskaper. Etter uklare omstendigheter ble Terletzki værende på rommet, mens Eigendorf forsvant. Klokken 05:00 våknet Terletzki, han så at Eigendorfs seng var tom, og konkluderte med at han hadde lykkes på damefronten.

Neste morgen stilte Eigendorf opp til frokost. Han så sliten ut, men ingen mistenkte noe annet enn ei real fyllekule. Ved opptelling var troppen fulltallig, og bussen satte dermed kursen mot øst. På veien gjorde de et kort stopp i Giessen. Eigendorf spaserte da rolig langs handlegaten sammen med et par lagkamerater. Plutselig, uten forvarsel, kapret han en taxi og ba sjåføren gi gass.

Turen gikk rett tilbake til Kaiserslautern, hvor han umiddelbart tok kontakt med klubbens dommerfullmektige. Det var nemlig i hans selskap, og ikke et kvinnelig bekjentskap, han hadde tilbragt natten og planlagt flukten.

Familien og Milke

Tilbake i øst etterlot Eigendorf seg kone og barn. Kanskje trodde han at alt skulle løse seg, og at resten av familien skulle følge etter når situasjonen hadde roet seg. Men der tok han grundig feil. Gjennom flukten hadde han skaffet seg en fiende for livet, Erich Mielke.

Eigendorf var nemlig ingen vanlig flyktning. Han var selve inkarnasjonen av en DDR-borger. Han var landslagsspiller, strateg på Mielkes favorittlag, og medlem av Deutsche Volkspolizei. Reglene var klare. Den som brøt sine forpliktelser til partiet, og arbeiderklassen måtte imøtekomme sin fortjente skjebne. Dette var nemlig en bitter pille som Mielke nektet å svelge. Eigendorf skulle, og kunne ikke, slippe unna. Ingen skulle kunne føle seg trygg etter en slik svikefull opptreden.

Mielke hadde ingen tid å miste. Få timer etter flukten fikk hustruen, Gabrielle, besøk av tre Stasi-agenter. Hun ble brakt med til et syv timer langt avhør som ikke ga noen uttelling. Gabrielle hadde nemlig vært totalt uvitende om flukten, og kunne ikke fortelle noe om sin ektemann som nå var etterlyst i samtlige land knyttet til Warsawa-pakten.

Statens interesser

 I utgangspunktet var Stasis håp at Eigendorf ville driste seg tilbake til DDR for å hente familien. Dette håpet svant imidlertid raskt hen, og fokuset ble i stedet satt inn på å hindre at Gabrielle og datteren flyktet. Til sammen 12 personer var fullt sysselsatt med å holde dem under oppsyn, og hverken familien eller deres omgangskrets kunne gå et skritt uten at det ble behørig registrert. Men heller ikke her fant Stas gode ledetråder, og når familien også viste seg lite samarbeidsvillig måtte listigere planer iverksettes.

I DDR, som i de fleste andre totalitære regimer, er det vanskelig å snakke om en definert privatsfære. Statens interesser veide alltid tyngre enn individers rettigheter. Satt personer inne med viktig informasjon var det statens og enhetspartiets (SED) vilkårlige rett å innhente den. Slik tenkte også Stasi i all sin ondskap da familien Eigendorf ikke var samarbeidsvillig.

2. mai 1979 ringte det på døren til Gabrielle. Utenfor stod Peter Homann, en tidligere kjæreste som hun ikke hadde sett på årevis. I hendene holdt han blomster og konfekt, og var øyensynlig på frierferd. Gabrielle hadde, forståelig nok, begynt å tvile på om hun noen gang fikk se sin ektemann igjen, og inviterte derfor beileren inn.

Fra nå av skjedde ting fort. En knapp måned senere fikk Peter Homann nøkkel til leiligheten, noen dager senere skilte Gabrielle seg fra Lutz, og endelig, 29. desember, giftet paret seg. Lykken var fullkommen da Gabrielle ble gravid med sitt andre barn.

Den innerste sfære

Lite visste Gabrielle at mannen hun giftet seg med var på et oppdrag. Peter var nemlig ikke bare barndomskjæresten som så sitt snitt hos en forloren gressenke. Hans oppgave var å overvåke Gabrielle. Ikke gjennom telefon eller avlyttingsutstyr, men som hennes venn, seksualpartner og, til slutt, som ektefelle. For Stasi var dette den fullkomne overvåkning. Nå var til og med den mest intime informasjon tilgjengelig, og stort nærmere et menneske kunne selv ikke de komme.

Ideen om ekteskapet kom fra Gabrielles mor, som var bekymret for at hun og barnebarnet skulle forsvinne til vest, og derfor valgte å samarbeide med Stasi. Takket være henne kunne nå «Peter» daglig rapportere om Gabrielles liv, tanker, følelser og sorger. Enhver humørsvingning, alle fantasier. Ingenting var for lite, ingenting var uinteressant for Stasi som hadde total kontroll over Lutz Eigendorfs familiære situasjon.

Det frie vest

I mellomtiden var Eigendorf, tross sporadisk suksess på fotballbanen, i ferd med å venne seg til den vestlige tilværelsen. Håpet om en gjenforening med familien ble etterhvert svakere, og ble formelig knust da han ble underrettet om den fullbyrdede skillsmissen. Ikke lenge etter dette kom rapportene om at han hadde funnet seg ny kjæreste, og tydeligvis innfunnet seg med at livet måtte gå videre.

 Stasi, på sin side, hadde nå full kontroll på familien bak muren, og kunne konsentrere seg om selve forræderen. Allerede forelå det detaljert informasjon om hans reiser, forbindelser og hverdagsvaner, men dette var ikke tilstrekkelig. I mars 1980 får agenten «Buchholz» personlig kontakt med Eigendorf på en kneipe, hvor han fører en lengre samtale. Senere drar han til Eigendorfs bolig, hvor han undersøker både hus, bil og garasje.

Som så ofte før er Stasi umettelige på informasjon, og innser snart at «Buchholz» har gjort sitt. Inn i manesjen trer nå «Schlosser» frem, i vår historie bedre kjent som butikktyven Karl Heinz Felgner. Etter en angivelig flukt fra DDR tar han kontakt med Eigendorf i kraft av å være en gammel sportskollega, og i løpet av kort tid oppstår det et nært og varmt vennskap mellom dem. Felgner, som i perioder bor hos Eigendorf, har få problemer med å rapportere intime og private detaljer om den landflyktige.

Ringen sluttet

Karrieremessig sliter Eigendorf. For det meste sitter han på benken i Kaiserslautern, og i oktober 1981 kan Felgner berette at overvåkningsobjektet vurdere å skifte klubb. Privat går det dog bedre, og Felgner kan fortelle om en ny kjæreste på bare 18 år. Helt fra flukten kan man imidlertid bemerke en gradvis eskalering av overvåkningen, og høsten 1981, i forbindelse med Felgners inntreden, skjerpes tiltakene rundt Eigendorf. I følge journalisten Heribert Schwan, som stod bak TV-dokumentaren Tod dem Verrater, var det på dette tidspunket man siktet seg inn på tilintetgjørelse av Eigendorf.

Uvitende om omstendighetene melder Eigendorf sommeren 1982 overgang til Eintracht Braunschweig, og flytter til byen Grassel. Med på flyttelasset kommer selvfølgelig Stasi, som nå ferdigstiller et 60-siders dokument om forræderen. Mer påfallende er det at det straks ble gjort grundige undersøkelser av strekningen mellom Eigendorfs hus og stadion til Eintracht Braunschweig. I følge Schwan var dette enda et indisium på at Stasi nå var i ferd med å legge de siste biten i puslespillet Lutz Eigendorf.

5. mars 1983 var Eigendorf ubenyttet reserve. Etter kampen reiste han sammen med resten av laget på en kneipe, men allerede etter et par øl reiste han videre til kneipen «Zum gemutlichen Conny. Heller ikke her skal han ha drukket mer enn to øl, før han reiste hjem en kort tur, og så videre til enda en kneipe. I følge vitner skal Eigendorf ikke ha vært synlig beruset da han klokken 22:00 forlot lokalet for å kjøre hjem. En knapp time senere er ulykken et faktum. Bilen får skrens i en skarp kurve, dras ut av kjørebanen og treffer et tre. Skadene var så omfattende at Eigendorf to dager senere dør på sykehuset.

Den rutinemessige blodprøven viste 2,2 i promille, og var et sikkert bevis på at han var overstadig beruset. Likevel fortoner saken seg som alt annet enn enkel. I følge Schwan finnes det et titalls indisier på at Eigendorf ble drept. Alt fra blodforgiftning, de eskalerende forfølgelsestiltakene, fornærmelsene mot Milke, og, ikke minst, butikktyven Felgners redegjørelse for mordoppdraget.

For Schwan, og flere andre, eksisterer det dog et problem. Den hemmelige agenten Karl Heinz Felgner gjennomførte aldri mordet. Han fikk ordren, men nektet å gjennomføre den. Heller ingen andre har innrømmet mordet, og ingen konkret dokumentasjon er å spore. Derfor blir påstanden bare stående som en makaber hypotese; «Drepte Erich Mielke fotballspilleren Lutz Eigendorf»?

Oavsett om holländska serien inte är vad den en gång har varit, så tar det fortfarande inte ifrån prestationen ifrån Sveriges nya ess.
Man gör inte 18 mål i ett lag som Feyenoord hur jävla enkelt som helst. Fråga bara Henrik Larsson, som själv tillbringade ett par säsonger nere i Feyenoord, före övergången till Celtic.

Guidettis monsterprestation har nu också resulterat i en välförtjänt landslagsplats inför nästa veckas träningsmatch mot Kroatien.
Tongångarna runt om i Sverige går också gällande att färskingen sannerligen bör med till EM också.
Och rent spontant; Absolut!

Som svensk måste jag ju bara erkänna att forwardssituationen ser ju inte direkt strålande ut inför kommande EM. Så långt är det bara Zlatan som levererar och Elmander som älgar på nere i Turkiet, så formstrakra och hungriga forwards är något som behövs.

Och just hunger är något Guidetti har. Efter att under sin uppväxt spenderat ett par år nere i Kenya tillsammans med sin familj har han en syn på livet som många svenska ungdomar kanske inte har. Guidetti har nämligen fått se att livet är inte alltid guld och gröna skogar, som man ofta kan uppleva hemma i Sveriges trygga miljö. Guidetti har spelat fotboll med elefanter (ja det är faktiskt sant!) och dessutom tillhört inhemska pojklag i Nairobi som inte direkt innhöll konstgräsplaner, senaste superdojjorna och materialförvaltare. Snarare bara fötter och torra grusplaner. Så Guidetti kan sin värld, milt sagt.

2007 kom svensken till Manchester City som 15 åring, hämtad av självaste Sven-Göran Eriksson ifrån Brommapojkarna. Det blev som väntat pojklagsfotboll och så småningom uppflyttad till reserverna. Först säsongen 2010 gjorde sig forwarden mer känd för sin svenska publik efter att ha blivit tillbakalånad av Brommapojkarna för halva säsongen i Allsvenskan. City valde senare att inte förlänga låneavtalet och hämtade tillbaka sin svensk.
Innan utlåningen till Feyernoord blev det en kortare sejour i Burnley. Guidettis resa ifrån det som 15 åring och in i Citys akademi fram tills idag som stor målskytt för Feyenoord gör honom absolut unik. Att komma som utlandsproffs knapp byxmyndig är inte så drömvärt som många tror.
Du lever under stor press och får en chans många skulle drömma om. Du lämnar tryggheten hemma och satsar allt på ett kort.

Men Guidetti har varit konsekvent och alltid sagt samma sak: Jag skall bli bäst i världen. Målmedvetenheten har hela tiden varit Johns kännetecken som person. Att den sedan inte helt matchas med svenska Jante-lagen gör ju det hela väldigt mycket häftigare.

Många vill jämföra tonåringen med Zlatan. Men det blir för enkelt för mig. Gudietti är Guidetti och Zlatan är Zlatan. De kommer nu få chansen att spela tillsammans. Zlatan har sedan tidigare gett beröm för Johns attityd och framförhållning. Nu tillhör dem samma landslag.

Jag bara älskar pilar in i etablissemang. För drygt 11 år sedan var det Zlatan. Nu är det Guidetti. Vackert på många sätt.

Får vi se forwarden i EM?

Eirik A. Heggelund fra calcio.no var med i søndagens Italia-spesial på  Stang ut.

Hør også: Serie A-åpning

Det er jevnt i både topp og bunn, men spesielt midt på tabellen i Serie A er det få poeng som skiller lagene.

Med 14-15 kamper igjen å spille er fortsatt mye ugjort, men det ser ut til at det er de to store, AC Milan og Juventus, som kommer til å kjempe om scudettoen.

Møt Piacenza ultras

I denne sendingen får du vite litt om alle lagene, deres sesong så langt og hvordan vi tror det ender til slutt.

I tillegg gir vi deg en kjapp oversikt over de hyppige trenerbyttene i Serie A.

Mesterskapet, som ble arrangert i Gabon og Ekvatorial-Guniea, fikk en overraskende seierherre i Zambia.

Vi kan ikke påstå at vi spådde det på forhånd, men vi advarte mot nasjonen.

Hør også: Gjennomgang av mesterskapet med Karin Essediri

Vi snakker også om hvorfor Elfenbenskysten ikke slapp inn mål, og hvorfor Ghana var så skuffende i semifinalen.

Hør også: Opprøret i Egypt og arabisk fotball

Du får også vite hvilken nasjon undertegnede mener var den moralske mester.

Hør vår gjennomgang av den afrikanske fotballhistorien.

Skrur vi tida 12 år tilbake i tid tid, var teaterprodusent Bill Kenwright som vanlig på jobb i London. Han hadde lagt inn bud på sin elskede fotballklubb Everton, og han fikk fort beskjeden han ønska. Han var blitt majoritetseier av Everton Football Club.

Nå er tida inne for å se nærmere på hans tid i sjefstolen hos The Toffees. Han har fått mye kritikk for manglende sportslige ambisjoner i det siste. Selv om klubbens tabellplassering de siste åra har vært bra, er det ikke godt nok for fansen av Englands fjerde mest suksessrike klubb. Kenwright, eller Kill Billwright som enkelte av hans motstandere har døpt han, har måtte leve med økende press og misnøye fra fansen over måten klubben blir drevet. Vi har sett spillere som Mikel Arteta og Steven Pienaar (tilbake på lån nå) forsvinne ut porten, uten at de har blitt erstatta.

Arteta ble solgt for å redde økonomien

Fansen er kritiske til Kenwright av flere årsaker, men det er mangel på fremtidsvisjoner som han kritiseres mest for. Styreformannen har på sin side utropt seg til den største Evertonian i verden. Spenningene mellom han som sitter som ansvarlig i klubben og fansen er dermed store.

Hvem har så rett?

Ser man på Evertons stall per dags dato er det innlysende at spillere ikke har blitt erstatta. Troppen er tynn og illustrerende nok ble James McFadden (Everton 03-08) etter et år på sidelinja i Birmingham resignert i høst. Spissplassen er der Everton er minst besatt. Saha forsvant til Tottenham, mens Nikica Jelavicer et ubeskrevet blad fra skotsk fotball. Foruten kroaten er Victor Anichebe, den greske unggutten Antonios Velios, samt argentineren Stracqualursiklubbens angripere, alle usikre kort.

Når det gjelder andre posisjoner er klubben greit forspent, men for å holde skansen i Premier League trengs det store investeringer. Gapet mellom Everton og andre topp seks klubber har økt i det siste.

Dette får Kenwright skylda for. La det være klart, styreformannen har et ønske om å selge klubben, for han har ingen penger å investere med. Salg av spillere som Arteta har vært nødvendig for å dekke innbetaling til banken. Klubben skal etter rapportene ha ca 45 mill pund i gjeld. Spiralen er derfor svært negativt med høye rentekostnader og små muligheter til inntekter sett bort fra spillersalg.

Goodison Park er kjernen i problemet. Den er gammel, rusten og kalles av onde tunger for blikkboksen. Historien ligger tykt utenpå, men den er ikke tilpassa Premier League. Et eksempel er antallet executive boxes (10), mens League 1 klubben MK Dons har 28 slike. Aggresjonen mot Kenwright retter seg også mot to mislykka stadionprosjekt. Nå sist i Kirkby. Kirkby-prosjektet utenfor Liverpool, ble av fansen møtt med stor misnøye.

Klubben overhørte dette og planla lenge å bygge stadion på ei nedlagt søppelfylling. Til slutt vendte politikerne i byen tommelen ned for ideen. Det andre stadionalternativet skriver seg fra 2003. Planen var å bygge i Kings Dock sentralt i Liverpool. Mange mener at denne stadion var muligheten klubben hadde til å holde seg i toppen av engelsk fotball. Også den gangen svikta finansene. Lista over feil under Kenwright kan gjøres lengre, men poenget er allerede illustrert.

 Fire grupperinger for forandring
Fansen har på som nevnt vendt seg mot eieren. Det er blant annet fire uavhengige grupperinger som jobber for forandringer i klubben. Disse vil i stor grad det samme, men skiller seg når det kommer til virkemiddel. Det er ingen tvil om at Kenwright og resten av ledelsen fortjener kritikk for måten de har behandla stadionalternativene på.

Virkelighetsoppfatningen til fans og ledelsen er ulik. Fansen argumenterer med at klubben driftes som gårsdagens klubb, mens de samtidig fremhever stolte tradisjoner som argument for at klubben bør ligge i toppen. Dette bør nyanseres. Everton har ei stolt historie, men denne hører i stor grad fortida til. Mellom 1971 og i dag er det kun tre sesonger på 80-tallet som har vært virkelig store. Det er lenge siden klubben var den rikeste på øya og ble kalt for The Bank of Merseyside.

Slik jeg ser det må engelsk fotball, deles inn i ulike tidslinjer. Et skille oppstår etter 2. verdenskrig, et annet i 1992, med Premier League. Fra 1992 til i dag er det under Kenwrights styre at klubben har opplevd størst suksess.

Det store problemet til Everton er uansett stadion. Mange klubber har tatt konsekvensen av den nye tida, for eksempel Arsenal. Så lenge stadionsituasjonen i klubben ikke blir avklart er man i et vakuum. Det lønner seg ikke å bygge ut Goodison, men Liverpool har få tomter ledig til så store formål og hvor en eventuell stadion skal ligge er i det blå.

Så lenge det ikke foreligger noe konkret i forhold til nytt hjem vil heller ikke klubben være attraktiv nok for investorer. For vi må innse det at kjøpere av fotballklubber i dag, med unntaket Manchester City investerer for å tjene penger. Så lenge utsiktene for avkastning er små er også klubbens muligheter for å bli solgt deretter.

For å sammenligne drar Tottenham inn 37 million pund i året på salg av billetter, mens Aston Villa tjener 24 mill pund.Everton sin side tjente bare 19 mill pund på billettsalg i fjor. Som nevnt over er det på eksklusive billetter Everton har størst inntjeningspotensiale.

For dårlige avtaler?
Kritikken er på enkelte områder berettiga. Selv om klubbens CEO Robert Elstone skriver forsvarstaler, og lar det skinne igjennom at han er såra over kritikk, så kan man spørre seg om Everton tjener nok på den kommersielle biten. Her er det fristende å svare et rungende nei. Elstone gjør sikkert så godt han kan, men er dette godt nok?

Chang har vært sponsor i nærmere ti år. Den thailandske ølprodusenten har tilført mye kapital, men i forhold til Aston Villa tjener Everton bare halvparten årlig på sponsorer. Dette er godt innenfor topp ti i Premier League, men langt bak de klubbene vi helst ønsker å sammenligne oss med.

Den triste realiteten er at hvert år taper Everton ca 5 million pund, og de eneste utsiktene klubben har for å tjene penger er salg av spillere. For litt over et års tid sida ble klubbens gamle treningsanlegg Bellefield solgt for ca 9 mill pund, penger som gikk rett til banken. Det er dessverre mange gamle lik i skapet, i takt med at klubbens spillere har blitt mer attraktive har også den totale lønningsposten steget.

Betaler Chang nok for sponsing av Hibbert?

Derfor må Bill Kenwright ut av klubben, han har ikke nok penger. Men før dette skjer, må vi ha ny eier klar, en vi kjenner identiteten til. Ikke stråmenn som kommer med kofferter fulle av penger. Spør Birmingham City og Blackburn Rovers-fansen om de heller vil ha «fattige» Kenwright eller dagens eierskap.

Problemet med dagens eier er at han i mine øyne begynner å virke desperat. På tross av sin store dedikasjon til klubben er Kenwright i det daglige stasjonert i London der han driver sin produksjon og regi av teater.

Han skal ha satt bort salget av klubben til «the best menn in business», les Keith Harries, men i møtet med Blue Union kommer det fram en del rart. Evertons CEO Robert Elstone har ovenfor den samme grupperinga tidligere benekta at Harries har noe med salget av klubben å gjøre, mens Kenwright på sin side hevder at Harries er mannen som skal stå for dette. Mest foruroligende er uansett følgende sitat fra Kenwright om klubbens økonomiske situasjon:

“I do not understand why football clubs have such big debts, it is a mystery. Our debt is a big debt and a worrying debt, but it is manageable because of our performance on the field… but it is too much debt that every year is going to be added to.”

Hele samtalen med Blue Union ligger tilgjenglig på nett. Måten Kenwright opptrer i møtet med denne gjengen er ikke tillitsvekkende. Så spørsmålet blir til slutt, ønsker han egentlig å selge, og hvis svaret på dette er ja, hvor mye koster klubben? Er det riktig som rapportene sier at styreformannen krever opp mot 150 million pund er det ikke rart at ingen vil kjøpe.

Det beste argumentet jeg finner mot at Bill Kenwright er en skurk heter David Moyes. Hadde Moyes ment at Kenwright var udugelig hadde han trolig pakka og takka for seg for lenge sida.

Det er uansett foruroligende tegn. Det spørs hvor lenge Moyes gidder dette. Stadig mindre komplementær førstelagstropp med stigende alder og rykter om salg av bærebjelkene.

Uansett er ikke håpet ute. Kommer det ny stadion kommer det fort nye eiere, eller omvendt. For som Kenwright sa når han overtok Everton:

En eier må være realistisk, og han må han en plan. Så spørsmålet hva er din plan Kenwright? Selge rubbel og bit av Everton for å gjøre oss om til en parantes? Et kjent uttrykk sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, det er kanskje noe for Mr styreformann å merke seg.

Går Evertontoget fram eller bakover?

Kilder:

http://swissramble.blogspot.com/search/label/Everton

http://www.toffeeweb.com/season/11-12/news/19888.html

http://www.theblueunion.com/meeting-with-bill-kenwright

http://en.wikipedia.org/wiki/Everton_F.C.

I denne sendingen av Stang ut får du vite mer om opprøret i Egypt i forrige uke. Var det bare fotballpøbler, eller står regimet bak?

Ultras Ahlawy, supportere av Al Ahly. Foto: Msamy/Wikimedia Commons

Vi prøver å komme nærmere et svar på hva som egentlig skjedde, men det er fortsatt uklart. I denne sendingen får du også høre Midtøsten-kommentator og tidligere korrespondent James M. Dorsey sin analyse.

- Det er ingen tvil om at det er politisk motivert, sier han.

Les mer om fotballen i Midtøsten på bloggen hans.

Hør også: Hele intervjuet med James M. Dorsey

Vi prøver også å svare på hva slags signaleffekter dette vil få for egypterne og fotballen videre.

Hør også: Reportasje fra møtet med Piacenza ultras

I tillegg gir vi dere et raskt overblikk over fotballen i enkelte arabiske land, samt fortelle om hatkampen i Nord-Afrika – Egypt mot Algerie.

- Al Masrys supportergruppe kan ha blitt inflitrert, forteller han.

Fotball i Midtøsten er politisk. Den har alltid vært det og vil alltid være det.

- Et politi som ikke bryr seg om å oppretholde lov og orden er politisk, fortsetter Dorsey.

Hør vårt intervju med Dorsey under:

Beskjed til Al-Ahlyfansen: "Skriv testamentet før dere drar på kamp.

Caledonian stadium, hjemmebanen til Inverness Caledonian Thistle.

Sindre Granly Meldalen, journalist i Dagbladet og skribent i Josimar, og Runar Nordvik fra bestutenball.com utgjør et utmerket panel når det skal graves i Skottlands fotballmaterie.

De skotske fotballstorhetene Rangers og Celtic kjemper om titler og ære i sekteriske Glasgow, men få ser ut til å bry seg om Partick Thistle. Supporterne har ikke bestemt seg for hvem de hater mest av protestanter og katolikker og slenger dritt til begge leire, men sparer også litt til sine egne.

Kilmarnock lager sine egne drakter, mens flere klubber kjemper om å bli landets “nummer tre” etter de to store. Hearts fra Edinburgh så ut til å kunne ta opp kampen, men en eksentrisk og kontroversiell russisk-litauisk klubbeier er Hearts verste fiende og velgjører på en gang.

Aberdeen er den forrige klubben som vant seriegull i Skottland, helt tilbake i 1985 under ledelse av Alex Ferguson. Hva har skjedd med de røde fra oljebyen?Kommer Rangers til å ta en Gretna og hvorfor kan man ikke nevne Skottland og ordet “luck” i samme setning?

Last ned podcasten og finn svaret!

Larsen Kwarasey etablerte seg som førstekeeper i Strømsgodset i 2010, og i høst erobret han plassen som førstekeeper for Ghana, blant annet etter glimrende spill i en treningskamp mot Brasil. Godsetkeeperens far er fra Ghana, og kvalifiserer dermed til spill for The Black Stars.

Adam Larsen Kwarasey vokter buret for Ghana mot Botswana tirsdag. Han tror de kan gå hele veien. Foto: Sindre Haugen Mehl

Hør podcast: Gjennomgang før Afrikamesterskapet

Ghana, som har vunnet Afrikamesterskapet fire ganger og nådde kvartfinalen i VM 2010, er sammen med Elfenbenskysten regnet som favoritter til mesterskapet. Det er godsetkeeperen er enig i.

- Vi vil nå så langt så mulig, helst hele veien. Vi har et godt lag, så det bør være mulig, sier han til Stang ut.

Les også: Rasismens historiske hånd

I tillegg til Elfenbenskysten trekker trosterudgutten også fram Marokko og Senegal som favoritter.

Forventer avansement
Ghana, som møter Botswana tirsdag, er i en tilsynelatende enkel pulje der Mali og Guinea utgjør de sterkeste utfordrerne. Noe annet enn avansement vil være et stort sjokk for nasjonen og for Larsen Kwarasey, men det er aldri et mesterskap uten overraskelser.

- Jeg kjenner ikke til noen av lagene vi skal møte. Det eneste jeg vet er at Mali er det beste av de, sier Larsen Kwarasey.

Afrikanske keepere
Underholdningsaspektet i Afrikamesterskapet er varierende. Kampene er enten veldig underholdene eller drepende kjedelige.

Så langt har Zambia sjokkert forhåndsfavoritt Senegal, og vertsnasjonene Ekvatorial Guniea og Gabon tok lurven av henholdsvis Libya og Niger. Elfenbenskysten slo Sudan søndag, mens Angola senere samme kveld kunne juble etter 2-1 seier mot Burkina Faso. Mandag kveld slo Tunisia noe overraskende storebror Marokko.

Hør podcast: Dypdykk i afrikansk fotballhistorie

Noe av underholdninga i mesterskapet oppstår når keeperne, som ofte er veldig offensive i feltarbeidet, tar litt for store sjanser. Det har vi allerede sett, for eksempel i oppgjøret mellom Gabon og Niger, der Kassaly Daouda i Niger-buret veksla mellom hårreisende feltarbeid og strålende refleksredninger.

Larsen Kwarasey har reflektert over forskjellen mellom keepere i Norge og i Afrika.

-De afrikanske keeperne er mer spenstige og akrobatiske. De liker å kaste seg mer enn nødvendig noen ganger,  og de er litt mindre trygge i feltet, sier han.

Følg Stang ut på Facebook og på Twitter

.

Vi gikk gjennom alle gruppene, og de 16 nasjonene som deltar i årets mesterskap. Elfenbenskysten  er favoritter på papiret, mens Ghana gikk lengst i Vm sist. I bakgrunnen lurer Senegal med sine tunge angrepsvåpen. Glem heller ikke Marokko som under Eric Gerets har en ringrev som trener. Hvem går videre og hvem vinner mesterskapet? Hør på podcasten under å få svar på det!

Mer kommer

Liverpools Louis Suarez ble straffet hardt for rasisme. Det engelske fotballforbundet (FA) valgte å sette et kraftig eksempel, nettopp i året hvor FIFAs president, Sepp Blatter, påstod at rasisme i fotball ikke finnes. Englands første fargede profesjonelle fotballspiller, Arthur Wharton, opplevde aldri en slik beskyttende hånd fra FA. Snarere har han blitt visket ut av alle kilder, og er et bevis på at fortidens rasisme fortsatt preger dagens historieforståelse. 

Tekst: Robin Sande
Mediokre utøvere forsvinner raskt fra folkets hukommelse. Kanskje fortjener de heller ikke ettertidens drømmende erindring. For Arthur Whartons tilfelle er det imidlertid ikke så enkelt. Han var fast keeper en hel sesong for sin tids beste lag, Preston North End, og var aktuell for landslaget. Han ble førstemann til å løpe 100 yards på 10.0, og fungerte også som profesjonell cricketspiller. Kort oppsummert var han en unik og allsidig utøver. Likevel, navnet Arthur Wharton har siden mellomkrigstiden vekket få assosiasjoner blant britiske sportsentusiaster. Er dette bare enda en av historiens tilfeldigheter?

Hør podcast: Intervju med forfatter Phil Vasili

Wharton ankom England i 1882. Den 17 år gamle gutten hadde da forlatt Gullkysten (dagens Ghana) til fordel for de britiske øyer. Meningen var at han skulle studere til misjonær, og gå i sin fars fotspor. Men alt gikk ikke som familien håpet på. Wharton var født inn i overklassen, men skulle til familiens skuffelse foreta en klassereise nedover de britiske samfunnslag.

Det tok nemlig ikke lang tid før studiene ble nedprioritert til fordel for idrett, og da spesielt den nye, populære ballsporten fotball. For den atletiske unggutten tok det heller ikke lang tid å bli en toppkeeper. Etter bare et par sesonger i Darlington florerte superlativene, både lokalt og nasjonalt. I 1886 var derfor Preston North Ends karismatiske styreformann og manager, William Suddell, rask til å sikre seg Wharton.

The Invincibles

Midten av 1880-tallet var en brytningstid i engelsk fotball. Industrialiseringen førte gradvis til kortere arbeidsdager og høyere lønn for arbeiderklassen. Mer fritid betydde at idrett ikke lenger var forbeholdt den privilegerte gentleman. Stadioner ble raskt en møteplass for arbeidere, og mange øynet en mulighet til å tjene penger på idrett. FA Cup-finalen i 1883, da Blackburn Olympic, et lag bestående av rørleggere og industriarbeidere, slo overklasselaget Old Etonians, ble selve symbolet på arbeidernes begynnende dominans, og årsaken til at FA to år senere tillot profesjonalisme.

Blant dem som stod på barrikadene for å lønne spillere var Preston. Da FA i juli 1885 endelig ga etter for presset, var klubben fra Nord-England langt forut for andre klubber. Resultatet ble at Preston kom til å dominere engelsk fotball på slutten av 1880-tallet. Navnet The Invincibles ble klubben behørig nok tilegnet etter i 1888/89 å ha vunnet The Double uten å tape en eneste kamp, og uten å slippe inn mål i FA Cupen.

Gitt Prestons ambisjoner er det ingen underdrivelse å si at overgangen til Wharton, selv om han ikke ble signert som profesjonell, var en bekreftelse på at han var en av landets beste keepere. I Preston ble man heller ikke skuffet. I debutsesongen spilte Wharton seks kamper og slapp bare inn fire mål. Spesielt i fjerde runde i FA Cupen, da Preston møtte det skotske laget Renton på Hampden Park, fikk Wharton mange beundrere. Avisen Athletic News omtalte den unge keeperen på følgende måte; «Wharton er den fødte keeper. Han mister aldri hodet, og hendene er alltid parat. Hans opptreden er en av de beste jeg har sett av en keeper på lenge».

Landslagskeeper

I dag er det helt normalt at gode spillere havner i landslagsdiskusjonen. Slik var det også på Whartons tid, og basert på formen han viste var det et helt legitimt krav. Men kunne en farget spiller representere England allerede på slutten av 1880-tallet, nesten et århundre før Viv Anderson ble første fargede spiller på landslaget?

Det er i det hele lite som tyder på at FAs utvelgelseskomite (på denne tiden var det ikke treneren som tok ut laget) lot seg affektere av Whartons gode spill. Flere i komiteen hadde dømt kamper hvor Wharton ble rost i skyene, og de kan umulig ha unngått å legge merke til talentet. Og dersom han var god nok for Preston, The Invincibles, hvorfor var han da ikke god nok for et landslag som på 1880-tallet stilte med ny keeper til nesten hver kamp?

Årsaken er nok så enkel som at FA ikke ønsket en farget spiller til å representere landet. Et slående bevis er kontroversen rundt Plymouth Argyles angriper Jack Leslie, som på 1920-tallet ble tatt ut på landslaget. I all stillhet, og til sin egen overraskelse, ble han imidlertid bedt om å trekke seg. Komiteen visste rett og slett ikke at de hadde tatt ut en farget spiller i troppen!

Idrettens moral

Slutten av 1800-tallet var i mange vest-europeiske land en gryende tid for nasjonsbygging. Slik var det også i Storbritannia. Idrett og kreasjon av en nasjonal identitet ble sett på som komplementære aktiviteter, og for den politiske og kulturelle eliten, som var drivkreftene bak nasjonsbyggingen, hadde idrett et klart formål.

Fysisk aktivitet skulle utvikle individets ansvar og plikt som beskyttere av rasen, nasjonen og imperiet. Kort sagt skulle det herske harmoni mellom idrettens formelle og uformelle regler, og politikken den britiske eliten utøvde. Fotball var tiltenkt en slik politisk dimensjon ved å fremvise borgerlige idealer og verdier. Den praktiske utøvelsen skulle fremvises gjennom «gentlemannen», altså amatøren. Unødvendig er det kanskje å føye til at FA var samfunnselitens utstrakte hånd.

Det overordnete målet var ikke simpel, materialistisk nettsus, men oppnåelse av en høyere form for bevissthet for sin egen individuelle og kollektive rolle i livet og samfunnet. Verdiene lå i deltakelse for deltakelsens skyld, hengivelse til det kollektive, og forståelse for autoriteter. Midlene var med andre ord viktigere enn målet, og som vi skal se passet den fargede Wharton (og for så vidt alle fargede spillere), som ønsket å tjene penger på idrett, dårlig inn i dette glansbildet.

Eksentrikeren

Før sesongen 1887-88 var Wharton naturlig nok en ettertraktet spiller. Sesongen valgte han å begynne i Preston, men etter bare to kamper var det slutt. I begge kampene gjorde han grove tabber, og slapp inn billige mål. På et av målene var han på en av sine sedvanlige løpsturer da en ball ble lobbet inn i det tomme målet. I den andre kampen bokset han ballen rett i en medspiller som ikke kunne unngå selvmål.

Som keeper var Wharton eksentrisk og underholdende. Han kunne varte opp med de flotteste redningene, for øyeblikk senere slippe inn de merkeligste skudd. I tillegg hadde han for vane å krøke seg som en katt ved stolperoten, for så å strekke seg i full lengde når skuddene kom. Var han i riktig godt humør kunne han svinge seg tverrligeren og redde ballen med føttene.

Publikum lot seg begeistre, mens fotballpuristene rev seg i håret. En karismatisk keeper som gjorde alt for å underholde publikum var i meste laget for dem, og stemte dårlig overens med den britiske gentleman. Akkurat slik mange kritiserer spillere som Rene Higuita, Matt Le Tissier og Raymond Kvisvik for å være useriøse, mente flere at Wharton var den rake motsetning til Prestons vitenskapelige og moderne spillestil. Derfor tok det heller ikke lang tid før Wharton var uglesett av både Preston og landslaget.

Verdensrekordholder

Men Wharton hadde mer å henge fingrene i enn bare fotball. Sommeren 1886 hadde nemlig sprintkarrieren bokstavelig talt skutt fart. På Amateur Athletic Associations (AAA) mesterskapsstevne på Stamford Bridge sjokkerte han publikum. I finaleheatet på 100 yards, foran 2000 tilskuere, fikk Wharton full klaff, og kom i mål en yard foran andremann. Tiden ble fantastiske 10.0. Ny verdensrekord!

Wharton med pokal etter sin rekord

Den mørke sprinteren ble selvfølelig stevnets store samtaleemne. Blant publikum ble han beskrevet både som eksotisk og fantastisk, men det var ikke bare hudfargen som skilte han ut. Han var også den første utenfor gentlemans-klubben London Athletic Club som vant AAA-mesterskapet. Montague Sherman, et prominent medlem av AAA, uttalte senere at mesterskapet i 1886 markerte slutten på gentlemannens dominans. Akkurat slik arbeiderklassen på denne tiden gradvis tok over fotballen.

Året etter forsvarte Wharton tittelen på 100 yards med tiden 10.2. Men nå ønsket han mer enn heder og ære. Etter to år som amatør gikk derfor turen til Sheffield, hovedstaden for profesjonell løping. Årsaken var åpenbar. Som sprinter hadde han opparbeidet seg et solid rykte, over 15 000 kunne møte opp for å se han løpe, og han ønsket å tjene penger mens han hadde muligheten. Flyttingen var imidlertid et endelig farvel til de akademiske båndene, og et steg ned på den sosiale rangstigen. Wharton var ikke lenger en gentleman, som løp for løpingens skyld. Idretten var fra nå av levebrødet.

Proffkontrakt

Som nevnt kom Wharton fra en velstående familie. Etter ankomsten til England tok han imidlertid steget ned til arbeiderklassen. Han valgte å tjene penger på å utøve idrett, noe som var uhørt i den britiske overklassen. I 1889 var klassereisen komplett da han signerte profesjonell kontrakt for Rotherham Town i Midland League.

Sportslig gjorde han det imidlertid bra. I løpet av de fire sesongene han tilbrakte i klubben vant Rotherham Midland League to ganger, og som belønning for klubbens første trofe fikk han attpåtil en testimonial. Kampen ble dog en stor skuffelse. Doncaster, som var plukket ut som motstandere, stilte bare med ti mann, og publikum glimret med sitt fravær. For Wharton, både som spiller og samfunnsborger, må dette ha vært en stor skuffelse.

I 1892/93 da Rotherham vant Midland League for andre gang, beskrev lokalavisen Echo dem som tidenes beste Rotherham lag, og den nyetablerte klubben Liverpool FC inviterte dem til å spille innvielseskamp på Anfield. Første halvdel av sesongen var Arthur fast inventar på laget, men rundt juletider ble Hugh McKay hentet inn fra Hearts, og Wharton måtte ta turen ned til reservelaget.

Nomadetilværelsen

Sakte, men sikkert gled Wharton bort fra Rotherham. Ferdighetene var ikke lenger som i glansdagene, og nå startet en lang nomadetilværelse. Først gikk turen til Sheffield United, hvor kolossen William «Fatty» Foulke, som på sitt største oppnådde en matchvekt på 180 kilo, var førstevalget. Wharton greide aldri å utkonkurrere kjempen, og det ble med tre kamper, hvorav bare en i førstedivisjon.

Etter en kort tur tilbake til Rotherham, ble Staylebridge Rovers i Lancashire League neste stopp. Selv om dette var et steg ned på karrierestigen hadde klubben faste tilskuertall på rundt 5000, og kunne love stabile utbetalinger. Lenge presterte han også godt for klubben, før problemene meldte seg. Av ukjente årsaker ble han suspendert av klubbledelsen, og da han kom tilbake var formen elendig. Da meldte også spekulasjonene om drikkeproblemer seg.

Det var nemlig ikke bare på banen Wharton utviste karisma. Han var også glad i de edle dråper, takket aldri nei til en sigar, og greide sjelden å holde seg borte fra kontroverser og krangler i klubbene han spilte for. Når han ble bedt om å gå ned i lønn forlot han Staylebridge, og signerte for rivalene Ashton North End. Her ble han bare en kort stund før han reiste tilbake til Staylebridge. Men i 1901 fikk direktørene nok av den karismatiske keeperen, og et halvt år senere hadde Wharton spilt sin siste fotballkamp.

Utvisket

Som vi har sett var Arthur Wharton en av pionerene i britisk fotball. Han spilte for en rekke klubber, var førstekeeper på sin tids beste lag, og burde fått landskamper for England. I store oppslagsverk glimrer han likevel med sitt fravær. Maurice Golesworthy trykte i perioden 1956 til 1973 11 utgaver av Encyclopedia of Association Football. Ikke en eneste gang ble navnet Arthur Wharton nevnt. Mer graverende er det at Football Who`s Who fra både 1900-01 og 1901-02, som hver tok for seg 1000 fotballspillere, ikke har plass til Wharton.

Og slik kan man fortsette i det uendelige. Ingen betydelige fotballeksikon fra første halvdel av 1900-tallet nevner Arthur Wharton, som for ettertiden burde vært en kjent utøver. Det betimelige spørsmålet blir da hvor mange historiebøker som ville vært foruten en førsteklasses britiskfødt keeper, som attpåtil var førstemann til å løpe 100 yards på 10.0?

Det triste faktumet er nemlig at da Arthur Wharton døde, 12. desember 1930 på et sanatorium i Doncaster, var han intet mer enn en vanlig gruvearbeider som raskt gikk i glemmeboken. At dette er tilfeldig er vanskelig å tro. Snarere lurer faktorene etnisitet, hudfarge og bruddet med elitens idealer som et klamt bakteppe.

Når Wharton svingte seg i tverrligeren, krøket seg som en katt ved stolperoten, og i tillegg tok betalt for å spille, var det datidens vitenskapelig rasisme som fikk utløp. I Wharton så man nemlig en animalsk fremtreden som var typisk for en mindre utviklet menneskerasen. Derfor var det uaktuelt for FA å ha med Wharton på landslaget, og derfor har han blitt offer for en kollektiv forglemmelse. Historisk hukommelse er nemlig ikke tilfeldig.

 Kilder:

Pythian, Graham: Colossus, The True Story Of William Foulke. 2005.

Slagstad, Rune: (Sporten). 2008.

Vasili, Phil: The First Black Footballer, Arthur Wharton, 1865-1930: an absence of memory. 1997.

Luiz Suarez-saken har aktualisert temaet rasisme i fotballen. Det er et tema som har kastet mørke skygger over vår elskede sport i over 100 år. Historisk sett er det få spillere med et annet etnisk opphav enn britisk som har dominert i England. De siste tredve åra har heldigvis dette forandret seg mye.

Forfatteren Phil Vasili har skrevet tre bøker om temaet. Arthur Wharton, keeper fra Gullkysten, er kanskje kjent for noen. Mindre kjent er hans bok om Walter Tull. Vi møtte Vasili på en jazzcafé I London. I intervjuet kommer han blant annet inn på Wharton og Tull. Vi får også høre om West Bromwich Albion, som var den første klubben som opplevde suksess med mange fargede spillere.

Klubbene i Liverpool har blitt beskyldt for rasisme, også dette svarer Vasili på. Til slutt spør vi hvorfor er det så få fargede fotballmanagere.

Les også vår tekst om Arthur Whartons ettermæle.

Hør podcasten under: